Bare det beste
Bare det beste er godt nok når noe skal bygges opp her til lands. Kan det være derfor det tar så uendelig lang tid? I årene etter Annen verdenskrig, i gjenoppbyggingens tid var bolignøden stor. Byungdommen ble boende hjemme, ikke av makelighet som så ofte i dag, men fordi det ikke fantes annet husvære å oppdrive. Folk bodde sammenstuet i trange leiligheter. Nygifte flyttet inn hos foreldre eller svigere og storfamiliens velsignelser merket partene lite til. Køen for å få seg OBOS-leilighet var milelang. Da kom en ung bygningsingeniør uteksaminert fra NTH på banen med et forslag om mer rasjonelle, materialbesparende og rimelige byggemåter. Han tilbød kort sagt å levere et stort antall rimelige boliger slik at unge mennesker kunne skaffe seg et eget hjem. Så skulle man tro at initiativet til Olav Selvaag ble hilst med fanfarer, at styresmaktene trykket ham til sitt bryst mens de jublet: Sett i gang! Langt derifra. Alle de offentlige vesener som hadde med boligbyggingen å gjøre, oste av mistro. Det var ikke ende på fordømmelse og latterliggjøring av slike elendige billighus som knapt ville stå i tyve år. Imidlertid vokste koret av utålmodige røster som ville ha egen bolig nå, så fort som råd var, og blås i holdbarheten. Styresmaktene ga surmulende etter og i løpet av kort tid flyttet lykkelige unge mennesker inn i moderne, praktiske rekkehus og terasseleiligheter i trivelige grøntområder. Nå er det gått 56 år siden det første selvaaghuset sto ferdig. I parentes bemerket står det der fremdeles.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent