På bussen i dag tidlig: Min buss-sjåfør hilser på en bekjent som sliten slenger seg ned på første rad etter nattarbeid. De to ler sammen, og den trøtte typen sier plutselig: «Og dette kaller de inkluderende arbeidsliv? Med all denne overtida? Heller ekskluderende tror jeg. Hø!» Vi andre på bussen humret litt, vi også. For det er ikke første gang noen kødder med såkalt inkluderende arbeidsliv, enten det dreier seg om det formelle Inkluderende Arbeidsliv-prosjektet – IA - eller den mer uformelle varianten, inkluderende arbeidsliv med små bokstaver, som lokale ledere og mellomledere liker å snakke om på julebord eller ved festlige anledninger der honnørord har en naturlig plass. Inkluderende arbeidsliv, av begge typer, er blitt en vits, en floskel på linje med Verdikommisjonen og effektivisering av offentlig sektor. Når virkeligheten så åpenbart ikke stemmer overens med vakre ord, mens politikere og andre ledere nekter å gi slipp på begrepet som noe vakkert og gjennomførbart, da ler folket. Og nå ler folk av det inkluderende arbeidslivet, fordi det selvsagt ikkeerdet. Så sant du ikke er ung, frisk, sprek, uten omsorgsforpliktelser, så lenge du er hvit nordmann og villig til å jobbe fleksibelt, på den måten arbeidsgiver definerer fleksibelt. Forresten; selv om du har alt dette, kan du sannsynligvis vente deg å ta til takke med et vikariat, eller korttids-engasjement ispedd litt aetat innimellom. Rundt 200.000 norske arbeidstakere, eller cirka ti prosent, er i dag i midlertidige stillinger. På ti år har norske bedrifter mer enn femdoblet antall timer med innleid hjelp. Forsker Asbjørn Grimsmo ved Arbeidsforskningsinstituttet sier til Aftenposten at midlertidig ansatte får et annet forhold til arbeidsplassen enn fast ansatte. Ofte unnlater de å ta opp kritikkverdige forhold. Dette kan være fordi de er redde for å ryke ut hvis de bråker for mye. Har du vært på fagforeningsmøte på din arbeidsplass i det siste? Merker du skillet mellom de fast ansatte og de nye nervøse vikarene på jakt etter fast jobb? En venninne av meg som har gått i vikariat på sin arbeidsplass mailet meg følgende hjertesukk forleden: «Samhold? De var nok på 30-tallet det.» Kanskje ender du opp med å etablere ditt eget firma, og fakturere arbeidsgiver, som slett ikke vil ha deg på fast post, men litt der ute i periferien uten krav på ferie- eller sykepenger. Forrige uke skrev Klassekampen at antall enkeltmannsforetak i Norge stiger rekordraskt. Seniorforsker Thoralf Qvale ved Arbeidsforskningsinstituttet påpeker at denne trenden i realiteten gir arbeidsgivere mindre ansvar for de ansattes (om de kan kalles det) ve og vel. Er det dette vi kaller Inkluderende Arbeidsliv? Det er tre år siden partene i arbeidslivet og regjeringen undertegnet intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Den hylles fremdeles i passende miljøer.