Beskrivelsene av familien Larsen heller mot det urealistiske, mot det man ikke kan tro på. Familien samler ting på søppeldynga, far stjeler pølser fra barnas tallerkener og henter feil barn i barnehagen. Men slik det er beskrevet, er det ikke mulig å unngå å tro på det. Og selv om mye er sært og ekstremt i familien, handler det hele tida om det typiske.«Hva er det som fins i skogen barn» er en oppfølger til «Å smyge forbi en øks». Lydia er mer eller mindre hovedperson i begge bøkene. Hun er en uangripelig, ufordragelig, sjarmerende unge. Hun er suveren. Stri, sta, stolt, ærgjerrig, provoserende. Hun bestemmer seg for å bli best i sprint, og hun blir best og kommer senere på landslaget i friidrett. Og vi ser hvordan Lydias egenskaper arter seg når hun plasseres i en slik situasjon som hun gjør i andreboka. «Hva er det som fins i skogen barn» blir enda bedre gjennom forhistorien og de små glimtene tilbake til det som var, det man leste. Og gjennom dette store gapet man nesten ikke får vite noen ting om. Førsteboka slutter med at far faller sammen ved kjøkkenbordet og blir kjørt bort, og mor forsøker å late som at ingenting har hendt, faktisk helt konkret ved å prøve å sette alt tilbake i den posisjonen det hadde før far falt. Så går det cirka ti år. Alle søsknene er voksne. I begynnelsen av andreboka viser det seg snart at den nest yngste broren Jon, som har begynt på folkehøyskole, har blitt borte i skogen. Lydia og Anders tar toget dit hvor han forsvant, for å delta i manngard etter broren. Mor ser ut til å ha blitt gal, uten at det på noen måte redegjøres for, men det er nærliggende å tro at det hendte i og med at far døde. Fortellerperspektivet veksler her mellom flere, og leseren får vite lenge før Anders og Lydia at Jon lever. Depressiv og suicidal befinner han seg i en hytte langt inne i skogen.