«Lula», sa hun med håp i stemmen, «Lula vil vinne til slutt.» Min brasilianske venninne stirret på meg med et trassig, håpefullt blikk, kastet avisa med valgresultatene i søpla, sammen med en bunke pengesedler spist opp av inflasjon. I 1998 var «President Lula» fortsatt en drøm, et håp om at en annen politikk var mulig. Seks år senere stod jeg sammen med 80.000 mennesker, i et kaos av farger, musikk og svette, og ropte på President Lula. World Social Forum i Porto Alegre 2003, en annen verden var mulig, og Lula var beviset. Vår mann, en mann av folket, som først ville snakke med oss, før han tok flyet til Davos og World Economic Forum. Jeg hørte knapt nok hva han sa, og forstod enda mindre, men han var der. Et levende bevis på at verden kan endres. Et drøyt år etter ble Lula kåret til «Personality of the Year» av fDI-Magazine (et britisk økonomisk magasin fra Financial Times Business). Lar disse to rollene seg kombinere for Brasils president?