«Jonas ble mer og mer tilbøyelig til å betrakte de mentale raidene og flettverkene han lagde i hodet, som noe virkelig. Det slo ham: Den mest dramatiske, den viktigste, hendelsen i hans liv kunne være en tanke. Som liten hadde han ofte drømt om å skape seg et navn gjennom å oppdage noe, få det oppkalt etter seg – et ukjent mineral, en ukjent blomst, men aller helst et ukjent land. Han ble trist da de voksne fortalte ham at det ikke lenger fantes hvite flekker på kartet. Men nå forsto han at han kunne oppdage et nytt kontinent, bare at dette lå inni ham.»Desse setningane er frå Jan Kjærstads roman «Oppdageren», den andre boka i Jonas Wergeland-trilogien frå 1990-åra. Olav H. Hauge drøymde visst aldri om å oppdaga noko eller å få noko oppkalla etter seg ute i den såkalla verkelege verda. Men han oppdaga tidleg kontinentet inni seg. Det var der han levde det meste av livet, fram til han var nesten sytti.