Vi husker. Hvordan armer og bein og alt på oss og i oss vokste og ble –feil. Hvordan speilbildet hver morra, ja bare det å stå opp av senga var en prøvelse som vi bare så vidt oversto. Annenhver dag ville vi dø, eller krype ned i et hull og bli borte, og de andre dagene kunne vi fylles av vanvittig begeistring over bare å være til. Det fins ikke noe ulykkeligere enn en ulykkelig fjortis. Og ikke noe lykkeligere enn en lykkelig. Ikke noe skråsikrere enn en skråsikker fjortis, og ikke noe usikrere bakom skråsikkerheten. Verden er svart eller hvit, og består av rette og feile, rettferdige og urettferdige, slemme og snille, enten og eller. Det fins ikke rom for tvil, refleksjon eller nyanser, og ingen, nei ingen saker har flere sider. De som ikke er med er mot. Fjortiser er fundamentalister. Å joda, vi husker. De som det var lengst siden for, husker det som det var i går. Vi husker jo best det som er lengst borte i tid, og ser det gjennom forsoningsfilter. De som det virkelig var i går for, husker det ikke. Eller de vil ikke huske men bare glemme og har mer enn nok med det neste nye som kommer og kommer og skjer, eller ikke skjer.