Der jeg kommer fra, en liten østlandsbygd hvor de fleste mennesker setter sin ære i å bruke små ord og ikke i særlig grad liker å stikke seg frem, er det ikke akkurat tradisjon for store ord, pompøse fakter og dermed: Taler. Jeg kan ikke tenke med at noen av mine medkonfirmanter fikk et eneste ord fra familien på den store dagen, bursdagsfeiringer er selvsagt helt uaktuelle åsteder for slike ting og dermed er det bare bryllup som står igjen, og det slipper man bare ikke unna, særlig ikke hvis man er mann, og dette har det resultat at en rekke bryllupsklare bruker sine mest forventningsfulle uker aller mest til å grue seg for å si noe høyt. Mens alle ser på. For det er det verste som fins. Flaut.