Det er et gammelt ordtak som sier at «tyven tror alle stjeler». I Klassekampen 9. august kommer Torstein Engelskjøn med sin vri på dette ordtaket. Han hevder nemlig at det er historieforfalsking å påstå at Sovjet unnlot å hjelpe opprørerne i Warszawa høsten 1944. For å bevise dette bruker Engelskjøn den sovjetiske marskalken Zhukovs erindringer. Der sier han at opprøret kom plutselig uten at de sovjetiske styrkene var blitt forhåndsvarslet. Vi kan lett få den forståelsen fra både Zhukov og Engelskjøn at opprørerne var en bande med eventyrere. Samtidig gis det inntrykk av at sovjetarmeen gjorde alt for likevel å hjelpe disse uansvarlige elementene. I slutten av juli hadde de sovjetiske styrkene trengt fram til utkanten av Warszawa. Tyskerne hadde da alt sendt alle tyske sivile vestover. Inne i byen kunne tordenen fra det sovjetiske artilleriet tydelig høres. 29. juli kom følgende melding på polsk over radio Moskva: «Polakker, befrielsens time er nær! Polakker til våpen! Det er ikke et øyeblikk å tape. Praga og Warszawas industrielle forsteder er alt innen rekkevidde av russiske kanoner!». Klarere kunne det ikke sies og 1. august gikk nesten 30.000 dårlig trente og utstyrte polakker fra undergrunnshæren Armija Krajowa (AK) til angrep på tyskerne. Opprørerne tok sentrum og gamlebyen, men mislyktes i å ta flyplassen og broene over Wiesla. Men med sovjetstyrkene på skuddhold burde ikke det ha vært noe stort problem. Det var det tydeligvis. Ikke bare stanset russerne bombardementet, men etter noen dager trakk de seg flere kilometer tilbake. Dermed hadde tyskerne fri bane til å knuse opprørerne. 200.000 polakker døde og hovedstaden ble en grushaug. De sovjetiske flyslippene Engelskjøn omtaler kom helt i den siste fasen av det 60 dager lange opprøret. Før dette hadde engelske og amerikanske fly prøvd å slippe ned våpen. De måtte fly den lange veien fra Bari i Italia og tilbake siden de i den første, og avgjørende, fasen ikke fikk lande på sovjetisk territorium. Samtidig økte angrepene i sovjetiske radiosendinger mot opprørerne. De ble omtalt som eventyrere, banditter og fascistiske (!) elementer. I polske områder erobret av sovjetstyrkene begynte nå en omfattende arrestasjonsbølge av medlemmer og tilhengere av AK. Et skritt som klart viste fram mot Stalins planer for etterkrigstidens polske vasallstat. Engelskjøn påstår at det er en polsk myte at Stalin lot polakkene dø. Nok en gang trekker han fram Zhukov :«Allerede i 1944/45 var det imidlertid feilaktige reportasjer om saken i den vestlige pressen, som kan ha villedet opinionen, sier Zhukov». Tydeligvis var også Stalin villedet. For i et telegram til Churchill 16. august 1944 skriver han: «Etter at jeg nå har undersøkt hele Warszawa-affæren er jeg kommet til den konklusjonen at aksjonen er et uansvarlig og farlig eventyr som har gått sterkt ut over befolkningen». Lenger ned i samme telegram slipper Stalin katta ut av sekken: «Slik situasjonen er har det sovjetiske hovedkvarteret besluttet å avholde seg fra enhver form for kontakt med Warszawa-eventyret, ? da vi verken direkte eller indirekte kan påta oss noe ansvar for dette» (Krigskorrespondanse mellom Churchill og Stalin, S. Haselbakhs forlag, København 1965).