Det finnes selvfølgelig mange banale sannheter om litteraturen. Det er mye som er viktig i en skriveprosess som man kanskje ikke skulle tro var det. For eksempel er den pennen en forfatter har for hånden eller den stolen han eller hun sitter på sentrale anliggender. Bakgrunnsmusikken spiller også inn. Hvor ryddig eventuelt rotete det er på skriverommet. Til og med været spiller en rolle. Et lett snødriv. En sval bris. En stor sol. Tungt regn. Hver sin favoritt. I essayet «On writing» (Om å skrive) fra boka «Call if you need me» (2001), forteller den amerikanske forfatteren Raymond Carver om sine vilkår. Om hvorfor han skriver som han gjør. Og hvorfor det går i noveller og dikt framfor romaner. Vidløftige forklaringer på hvorfor man velger poesien framfor prosaen, begynner gjerne et sted i mytologien og ender i eksistensielle hverdagskvaler, i overlevelsestrusler som: «jeg må skrive for å holde meg i live». Carver ser annerledes på det: det tar ikke like lang tid å skrive et dikt eller en novelle som en roman, sier han, så derfor.