Første gong ein kjem ned i undergrunnen i ein stor by, kan det sjå ut som om folk hastar gjennom gangane som maur i ei tue. Men snart legg ein merke til at alle er ute i heilt personlege ærend. På kvar sitt enkle vis ser dei då òg heilt forskjellige ut, i ny sommarkjole, gammal skinnjakke, dress. Somme spring, andre går med stokk, alle passar nøye på å ikkje dytta borti einannan. Nesten ingen stig om bord i toget med dei same som dei går av med. Bare dei sjølve veit kor dei skal hen, og kva dei skal gjera når dei kjem dit. Når dei smett ut gjennom den automatiske dobbeltdøra, er det med ein dåm av løyndom i fotefaret. Det er ikkje skikken å snakka med framande. Om blikk skulle møtast, er det sjeldan for meir enn eit halvt sekund. Likevel er togvognene fulle av gjensidig respekt. Det er det siste nokon kunne tenkt seg å sperra vegen for einannan, eller krenka kvarandre med privat kontakthunger eller andre utekkelege lyster. Derimot er det fritt fram å studera medpassasjerane i smug, dette mangfaldet av svarte og kvite, glatte og skrukkete, store og små. Dei har ei nesten kontemplativ ro der dei sit og kviler på harde sete, eller står og held seg i loddrette stålstenger for ikkje å mista balansen i svingane. Frikopla frå si eiga rørsle i to eller fem minutt svaiar dei mjukt som tang og tare på havsens botn.