Den siste tiden har termen postfeminisme stadig hyppigere poppet opp i populærkultur-debatten.14. juli startet Klassekampen en ukentlig serie over postfeminismens politiske potensial. Der beskrev kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen postfeminisme som en postmoderne retning knyttet til «postkolonialisme, poststrukturalisme og Queer teori». Mühleisen understreket videre at postfeminisme ikke handler om noe som kommer etter feminismen, men om en nytenkning i forhold til politiske kategorier og dialektiske motsetninger. Disse betraktningene blir gjentatt i en faktaboks om postfeminisme i Klassekampen 16. juli, knyttet til et intervju med Hannah Helseth, redaksjonsmedlem i Fett, hvor Helseth diskuterer postfeministers lemfeldige omgang med blant annet maktstrukturer, seksualitet, popkultur og pornografi. Men selv om det uten tvil er viktig å diskutere begrepet postfeminisme samt postefeministers agenda, forundrer det meg hvor uproblematisk og ensrettet både Mühleisen og Helseth får bruken av begrepet til å virke. I amerikanske og britiske akademiske feministiske miljøer har postefeminisme vært debattert siden begynnelsen av 1990-tallet, uten å oppnå enighet verken innen eller på tvers av akademier om hvordan begrepet skal defineres, dets politiske potensial eller om begrepet i det hele tatt har en eksisterende empirisk referanse.