Med interesse har jeg fulgt Klassekampens serie om «det nye arbeidslivet», der flere handler om deltid. Knapt noen er tilfreds med deltid når den er ufrivillig. Det forundrer meg imidlertid at ikke turnusproblematikken bringes inn når en søker etter løsninger for å møte behovet for hele stillinger eller i det minste høyere brøker. Nå er ikke jeg ekspert på turnusplanlegging, men vet såpass at for å få den til å gå opp, må en ty til deltidsstillinger. En viktig grunn er at maks hver tredje helg skal være jobbhelg. Knapt noen vil si at det er urimelig forlangt, men prisen betales av de mange som dermed må ta til takke med deltidsjobber. Hvorfor er ikke dette et tema i Klassekampen? Og hvorfor er ikke turnussystemer mer fleksible? Tenk om fagbevegelsen gikk foran og slo et slag for det såkalte tre-tre-systemet som har fått gjennomslag i Sverige, særlig i omsorgsyrker, dels også i sykehus. I all sin enkelhet går modellen ut på tre dager på jobb, tre dager fri i et rullerende system, uavhengig av hverdager og helg. Modellen gir en jevn og kontinuerlig drift og store gevinster sett fra flere perspektiv. Personlig er jeg mest fascinert av at det er så mye vennligere overfor våre biorytmer enn en vanlig turnus. Tenk bare hvilke påkjenninger det er å gå kveldsvakt med påfølgende formiddagsvakt, en skiftordning («sprengskift») industrien så godt som har forlatt, mens den i omsorgssektoren blomstrer. Men tilbake til begrunnelsen i denne sammenhengen. Tre-tre-systemet gir hovedsaklig hele stillinger! Mer om dette finner den interesserte på www.tretre.se. I mitt flere tiårige engasjement i arbeidsmiljø har jeg erfart at det hjelper lite med lovregulerte bestemmelser og avtaler hvis ikke det finnes et samarbeidsklima som åpner for omforente løsninger lokalt. Konfrontasjoner og stivbeinthet kommer en ingen vei med i praksis. Mang en gang har jeg ønsket meg en mer smidig og løsningsorientert fagbevegelse. Tenk om den hadde vært litt mer offensiv og konstruktiv for å fremme arbeidsforhold som sikrer de ansatte faglig og personlig utvikling, slik arbeidsmiljølovens § 12 sier. Enn om det samme hadde skjedd ut fra den samme paragrafens føringer for selvbestemmelse og faglig ansvar? Og videre, stimulert til alle ansattes deltakelse i å utforme styrings- og planleggingssystemer. I det hele tatt, tenk om fagbevegelsen hadde vært mer offensiv på arbeidsmiljølovens deltakerdemokratiske bestemmelser, i stedet for ensidig å legge vekt på representasjon. Tenk om den hadde stått for denne grunnverdien på en måte som hadde fremmet et lokalt utviklingsarbeid og viktigst; direkte medvirkning for ansatte flest og dermed myndiggjøring innenfor egne arbeidsforhold. Dette ville betydd at de lokale tillitsvalgte, sammen med lokale verneombud, hadde vært bevegelsens viktigste pådrivere i motsetning til en topptunghet både sentralt i forbundene og i virksomhetene. Kanskje lunkenheten til å organisere seg hadde vært mindre. Kanskje vi til og med hadde hatt en situasjon der fagbevegelsen sjøl hadde unnlatt å fremme forslag om å «modernisere» arbeidsmiljøloven, slik tidligere LO-formann gjorde for noen år siden og som vi nå ser konsekvensen av i arbeidslivsloven. Til og med kan det tenkes at Norge ikke hadde ligget på toppen i bruk av deltid blant kvinner hvis fagbevegelsen hadde vært pådriver i å stimulere til gode lokale løsninger. Det ville kunne betydd mange hundretall tusen aktive røster i stedet for noen få.