Forbruket av øl, brus og vann går alltid rett til værs når varmen stiger. De som selger øl og brus har da gode tider. Lyden av knitrende sedler følger dem hele veien til feriestedene deres. Tanken om fortjeneste har også slått andre enn de tradisjonelle øl- og bruspusherne. Blant annet en pussig skrue som bodde i samme hybelhus som undertegnede for noen år siden. Denne karen, blakkere enn en helgelending, var sønn av en lege og mente at hans dårlig betalte deltidsjobb i postverket var sosialt uverdig. Han satset derfor på politikk og eget firma. Politikken løp fort ut i sanden etter at det lokale bydelslaget av Frp utnevnte ham til vararepresentant i et eller annet utvalg som skulle diskutere barnehager. Her fikk han sjansen til å møte en gang og greip straks ordet. Hovedtesen var at disse kvinnfolka burde holde seg heime og ikke ligge samfunnet til last med krav om barnehager og annen sosialistisk fritenkerskhet. Ingen, heller ikke den lokale Frp-mullahen som hadde to barn på venteliste, syntes noe om dette. Dermed var det slutt med politikken, foreløpig, for vår pengelense venn. Da kom det en hetebølge og en glup idé, trodde han. Her skulle det tjenes penger på tørste postfolk (og der er det maaange kameler)! Et utleiefirma ble kontaktet og en brusmaskin ble båret opp i andre etasje på hybelbygget. Lapper om billig og nymikset brus ble satt opp på oppslagstavla og diverse dører. Optimistisk regnet han nok med at alle 72 beboere skulle stå i kø foran døra hylende etter brus. Men med en handelsmann som enten sov (tungt) eller var borte ble det ikke noe julirush. At det lå en butikk rett over gata var heller ingen fordel. Det ble likevel vaktmesteren som stanset handelseventyret. Saken var at den omtalte brusmaskinen trengte vann. Ikke bare til å mikse bruspulveret, men også til avkjøling. Tre tusen liter vann i døgnet måtte sirkulere gjennom jævelskapen for å holde den kald nok. Vår venn var ingen oppfinnsom Reodor Felgen. Han koblet inntaksslangen til krana i vasken og la optimistisk avløpsslangen samme sted. Siden vasken var like dårlig reingjort som denne hybelhusets svar på Bør Børson, gikk det sjølsagt galt. En dag da det hadde behaget brusmaskinleieren å gå på arbeid gikk vasken tett av matrester og skjeggtuster. Slangen falt ned på gulvet og pumpet friskt i vei. Siden gulvet på hybelen var dekket med skitne klær og tre årganger med Stortingstidende (minner fra hans politiske løpebane) så gikk det en stund før noen slo alarm. Den første var stakkaren i etasjen under. Han satt fredelig og pilset på verandaen da vann begynte å piple ned. Etter å ha brølt noen av de ordene små barn ikke bør høre, stormet han opp for å karnøfle synderen. Men han var, som før nevnt, borte. Den sinte, og våte hedmarkingen visste likevel råd. Hybelhusets vaktmester fikk kjapt besøk med beskjed om at «detta kæn je itte finne mei i»!! Vaktmesteren, en sindig nederlender, gikk øyeblikkelig til aksjon. Med hovednøkkelen åpnet han hybeldøra. Det var som å se en Donald Duck-video. Flodbøgen fosset ut i gangen mens vaktmesteren klamret seg til dørkarmen mens han sikkert var glad over sine år i den nederlandske marine. Resten av ettermiddagen brukte han til å tørke opp vann fra korridoren, trappeoppgangen og hybelen til finansgiganten. HAN lå veldig dårlig an da han dukket opp. Vaktmesteren brukte sånn kjeft at hadde det ikke vært for fukten i veggene på hybelen, ville tapeten tatt fyr. Samtidig la han ned totalforbud mot all næringsvirksomhet i hybelbygget. Det siste mente brusmaskinrederen var et utslag av norsk kommunisme. Bombastisk gjorde han det klart at han ville kontakte Frp og rette en formell klage til hybelhusets daværende eier, Postverket. Så langt kom han aldri. På vei til partikontoret dagen etter ble han tatt i billettkontroll på trikken. Da han omsider, til fots, kom fram til partikontoret var det ingen der. Seinere glemte han hele surret. Kanskje like bra. For mannen i Postverket som skulle ha behandlet en eventuell klage bodde nemlig i samme hybelhus. Faktisk rett under flomområdet.