Takk for oppklarende svar, Marsdal! Mitt kritiske innlegg 22. juli var basert på en worst case scenario-lesning av din artikkel. Altså, det jeg mente kunne bli konsekvensene dersom dine ideer ble satt ut i det politiske livet. I kraft av de presiseringer du fremsetter i svar til meg, 27. juli innser jeg at denne tolkningen, som likevel var rimelig ut fra det du skrev 10. juli, heldigvis ikke stemmer. Likeledes nikker jeg bejaende til den konkrete målsetningen å støtte uavhengige, alternative og mer idealistiske tiltak, som «Blå,[?] uavhengige plateselskap,[?] nyskapande populærkultur i NRK, og så vidare». Så, siden jeg deler ønsket om at målrettede politiske tiltak kan dyrke frem, hegne om og støtte utviklingen av større populærkulturelt mangfold der flere alternative syn får spillerom, taler jeg ikke for noen ensretting, slik stalinismen eksplisitt gjør og slik den ukontrollerte markedsliberalismen arter seg i praksis. Der tar du feil. Men at dette feltet viser oss en politisk mangel, har du rett i, Marsdal. Men så er spørsmålet hvem som skal føre og jobbe for denne politikken. Det uspesifiserte svaret er venstresiden. Imidlertid later det til at vi har noe ulik oppfatning av venstresiden er og bør være, et tema som behendig unngås i ditt siste innlegg. Hva man stiller opp som utfordringer for venstresiden, er det som i sin tur bør bestemme hvem man oppfatter som venstresiden, et uklart og noe forkludrende begrep med varierende innhold. Vi trenger et vidt og inkluderende begrep om venstresiden: i så måte, helt konkret, er venstresiden de partier som kan mønstre et regjeringsalternativ til dagens Høyre-dominerte regjering, et reelt politisk alternativ. Slik sett må venstresiden inkludere ikke bare SV (og Attac, som ideologisk-etisk støtte – om de vil påvirke den faktiske politikken), men også det dels høyreorienterte Ap samt det tradisjonalistiske Sp. For, som sagt, det er kun i regjeringsposisjon venstresiden kan realisere disse målene. Kun derfra kan det bevises at det er mulig å utleve et alternativ til det «å bli dominert av anten Wall Street eller Politbyrået». Steingrimur Njalsson