Utdannings- og forskningsdepartementet har i vår lagt fram Ot. prp. nr. 70 (2003-2004) «Om lov om universiteter og høyskoler». Proposisjonen bygger på forslagene fra Ryssdal-utvalget, med viktige unntak. Det forslaget derfra som vakte mest debatt – at universiteter og høyskoler skulle bli en slags selskaper eller stiftelser – er ikke fremmet. Den breie mobiliseringen som skjedde, ga altså en betydelig seier. Men slaget er ikke vunnet en gang for alle: Private og offentlige institusjoner skal nå samles under samme lov. En sterkere kommersiell orientering lovfestes. Institusjonenes ytre sjølstyre beskjæres. Og det indre sjølstyret svekkes ved innføring av ansatte, ikke valgte, ledere på alle nivåer. En lov i tråd med proposisjonen vil endre institusjonene: Fra primært å være rettet mot å utvikle og formidle kunnskap skal de bli ovenfrastyrte enheter med konkurranse øverst på dagsordenen. Formålsparagrafen slår an tonen. Det presiseres at utdanning og forskning skal være på «høyt internasjonalt nivå». Vel og bra, men høyde i forhold til hvilke kriterier? En kunne tenke seg at institusjonenes mål skulle være la oss si erkjennelse brakt fram i en offentlighet eller eventuelt ytelser til beste for det allmenne vel. Men nei – det som diskuteres, er muligheten for å møte internasjonal konkurranse. Og av hensyn til konkurransen skal universitetenes plikt til å formidle resultater særlig innebære en plikt til å utnytte resultatene «for næringsmessig anvendelse». Institusjonene oppfordres til å danne egne selskaper for slike formål, og har dessuten ifølge paragraf I-3 om virksomheten plikt til «aktivt søke tilføring av eksterne ressurser» (s. 93). Om en ikke her tenker på mesener eller eventuelt Norges Forskningsråd, må dette bety oppdragsforskning, salg av tjenester eller lignende.