Jeg vokste opp i en småby, 12 mil sør for Oslo, men jeg hadde aldri vært i hovedstaden før jeg flyttet dit, 21 år gammel, for å studere. Jeg likte meg fra første stund, skjønt jeg ble litt skuffet. Oslo var for meg en storby. Ikke skremmende, men eggende. Oslo var for meg to ting, det gjaldt særlig for barndommen. Rulletrapper i stormagasinet Steen&Strøm. Og undergrunnsbanen. Undergrunnsbanen betydde at det var anlagt en jernbane under jorda, hvor togene kjørte, under gatelegemet, et nettverk av jernbanespor. Og det mest fantastiske av alt: Underjordiske stasjoner. Da jeg kom til Oslo gikk det ikke lenge før jeg selv fant fram til varehuset Steen&Strøm og kjørte i rulletrappene, som et barn, de fem etasjene opp. Det var interessant, men hadde jeg ikke ventet meg noe mere? Undergrunnsbanen hadde jeg på dette tidspunkt allerede gjort meg kjent med. Det var det første jeg gjorde, for jeg skulle til universitetet på Blindern da jeg steg av toget på Vestbanestasjonen. Da gikk jeg de 200 meterne derfra til Nationaltheatret, og steg ned i undergrunnsstasjonen. Så kjørte jeg de tre minuttene under jorda til vi ankom lyset på Majorstua. På vei passerte vi en underjordisk stasjon, kalt Valkyrien. Det var ikke mye. Jeg var 21 år, og hadde ventet meg noe mere.