Høsten 1997 spilte Nationaltheatret i Oslo stykket «Arkitekten» av den unge skotske forfatteren David Greig. Det handlet om en senfunksjonalistisk arkitekt, Leo Black, som har tegnet den ruvende bomaskinen Eden Court (sic) og opplever at beboerne går til aksjon for å få revet det forhatte byggverket. Samtidig faller hans familie fra hverandre. Stykkets scenograf var ingen ringere enn den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind, senere kjent for Det jødiske museet i Berlin og vinnerprosjektet i konkurransen om Ground Zero-gjenoppbyggingen på Manhattan. I et intervju i Dagbladet et par måneder tidligere hevdet Libeskind – selv en mester i å takle mediene med suveren selvsikkerhet – at arkitekter gjerne er «arrogante og aggressive, dermed blir byene også det, som et speil av dem». Og han la provoserende til: – Arkitekter er flinke til å lyve, både for seg selv og andre. De er ofte egosentriske mennesker? Ofte tenker de på seg selv som guder som skaper. Men det er ved tegnebordet. Livet er annerledes når de kommer hjem til seg og sitt.