Bergen har gjort det, Helsinki har gjort det og Oslo er desperat etter å gjøre det. Stavanger har nettopp begynt å gjøre seg klare. Når vi går av flybussen ved torget taler banneret høyt og klart; oljebyen blir europeisk kulturhovedstad i 2008. Jordbærhandlerne er mer opptatt av det grå været og den sterke vinden. Det er fellesferie, så alle de politiske toppene er borte. Men byen vrimler likevel av liv. I Vågen ligger Chelsea-eierens private yacht, side om side med det første av dagens fire cruiseskip. De ser nesten like store ut. Vi trodde at Stavanger mandag formiddag skulle bli være øde og forlatt, men turister og rogalendinger fyller gatene.Sist jeg var her visste ingen om byen ville lykkes. Vi diskuterte om det var noen vits. Tore Renberg satt midt i panelet og slang ut den ene påstanden etter den andre. Som en av byens ektefødte kultursønner, har kjendisen, forfatteren, musikeren og filmfyren bidratt til å jobbe opp den kulturen som folk flest i Stavanger merker aller mest til. Hans kritikk av kulturbysøknaden besto blant annet i faren for full fokus på finkultur, happenings og festivaler, og lite eller ingenting til dem som allerede jobber gratis eller for luselønn – fordi de ønsker seg andre kulturelle uttrykk. Renberg sto fremst i rekka av kulturprodusenter som mente at søknaden var basert på prosjekter for en smal elite og at populærkulturen glimret med sitt fravær. Aslak Sira Myhre raste i bystyret og stemte mot søknaden med en begrunnelse som lignet Renbergs.