«Hvordan vet menn og kvinner at de tilhører et fellesskap? Ved å definere de andre som ikke tilhører det, som ikke burde tilhøre det, som aldri kan høre til det. Med andre ord gjennom fremmedfrykt.» Dette skriver den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm i sitt verk «Nations and Nationalism». Dette ulekre prinsipp rir historien som en mare. «Vi» er kanskje en nødvendig størrelse blant oss mennesker, men vi-et er farlig all den tid det medfører en demarkasjon mot «dem». I dag er det særlig muslimene, en svært omfattende og ikke-homogen kategori, som spiller «de andre»s rolle. Men også jøder, sigøynere og afrikanere av ulik bakgrunn blir i varierende grad utpekt som potensielle undergravere av den hvite idyll.