«Ikke-røykere oppdrar sine barn til ekle, små tyggegummiluktende moralister, som går gjennom den eneste røykekupeen på toget og sier: æsj, det lukter røyk her, røyk er farlig for kreften. Jeg tror ikke-røykere mener at annerledes tenkende burde reise til Spania.» synger Odd Børretzen i sin sang om sitt forhold til måker. Personlig hater jeg verken måker eller ikke-røykere, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk til Dagfinn Høybråtens totalforbud. Ja, jeg vet at en av to er fornøyd med røykeloven, at astmatikerne endelig kan benytte seg av kafeer og barer, og at det er fint å slippe å vaske klær og hår umiddelbart etter en tur på byen. Og ja, jeg er en av de som står utenfor en gang i timen, i sol eller regn, som låner fyrstikker av en fremmed jeg kanskje aldri ville møtt hadde det ikke vært for røykeloven. Likevel klarer jeg ikke delta helhjertet i det nasjonale jubelbruset for totalforbud. Jeg føler Høybråtens pekefinger i ansiktet, det smaker formynderi. Er totalforbud virkelig nødvendig for å endre vår sosiale atferd?