De sitter for seg selv i et hjørne nede ved døra i den alt for store herredsstyresalen og snakker lavt seg imellom. Om innsamlingen av rundballeplast, om avling og onn og andelsmeieriet de eide, som de la ned i forfjor, selv om ingen ville. Ville de? De dufter svakt av fjøs og silo, lukta som aldri går helt bort uansett dusjing og klesskift. De er pinlig berørte over det som skjer der oppe ved dommerbordet, og ønsker seg bare bort, bort og hjem. Til sin daglige dont og alt det som skulle vært gjort. Og det er det nok av nå om dagen. For jordskifteretten er satt. Jordskiftesaker foregår midt i våronna, når snøen er borte fra grensevardene på toppene. En finværsdag gikk med pokker i vold oppi marka på å prøve å sette nytt grensemerke. De møtte fra begge grendene oppe på vannskillet. Det er ikke bønn når jordskifteverket forlanger. Og jordskifteverket må gjøre jobben sin når en av dem der oppe har bedt om det. Han vil ha ny grensegang. Og da må alle som grenser til være med. Og der på jordskiftedommerens bord ligger økonomisk kartverk utover og resten roper og vinker og ber dem komme opp, de også. Det er eierne. Brukerne rister på hodet. Dagen i marka har vært forgjeves. Det nye grensemerket ble ikke satt i minnelighet, slik jordskifteverket hadde naive håp om. Det var snakk om noen meter hit eller dit, og noen kvadratmeter med utilgjengelig steinur som brukerne ikke kan bruke til noen ting, og eierne kan eie det. Det er jo noe. Og de gjør alt de kan for å snappe det fra hverandre. De har kommet ens ærend og tatt fri fra byjobbene sine for å forsvare rettene sine. Noen var representerte ved sin advokat. Ingen nede ved døra har råd til advokat, selv om de helst ville hatt en der istedenfor dem selv. En der oppe vifter med et skjøte fra 1843. En annen med et annet fra 1798. En er på gråten og snakker om elgjakta og hva «han bestefar alltid sa». Lufta er tett av eierskap. De nede i hjørnet driver jorda til de ved dommerbordet, som tilleggsjord til sin egen, på åremålkontrakter og muntlig avtale må vite, for eierne vet hva de har, men ikke hva de får, og vil ikke skrive noe. De ved døra har bare bruken sin å tenke på mens eierne har retten sin å ivareta. Uten leiejorda er det kroken på døra for alle nede ved døra. Men det tenker de ikke på. Det kan du ikke tenke på. Da kunne du like så godt legge jorda brakk og tømme fjøset og gi opp.