Det begynner med regn. Hundre år gammelt regn. Regn i Chile. Regn i Temuco. Regn i Parral. Regn den 12. juli 1904 da Pablo Neruda ble født. Mora het Doña Rosa Basoalto. Faren José del Carmen. Gutten selv ble døpt Ricardo Eliecer Neftali Reyes Basoalto, men vi kjenner ham som Pablo Neruda. Den store chilenske poet og politiker. Kommunist, kvinnebedårer og verdensmann. Det begynner med en annen type regn enn det vi er vant med. Pablo Neruda skriver i alle fall så. I sine memoarer. Regnet falt annerledes den gangen, skriver han. Det falt i hele måneder og år. Med dråper som istapper som slo mot gavler og renner og vindusglass. Et av hans første minner er en bonde med okse og vogn som sloss forgjeves mot regnet og mudderveiene i Temuco. Et av hans ikke-eksisterende minner er at moren dør, bare en måned etter Nerudas fødsel. Hun dør i august 1904. Av tuberkulose. Og det er kanskje derfor det vokser en dikter opp i den lille gutten? Det er vanlig forklaring, så hvorfor ikke? Pablo Neruda skrev mange dikt. Opptil fire om dagen, hvis vi skal ta ham på ordet. For noen år siden intervjua jeg Jan Erik Vold i Stavanger. Han begynte å snakke om Kjell Heggelund. Hvilken god poet han er. Og ikke minst: for en streng poet han er. Han skrev ikke mye, sa Vold, men alt han skrev var berettiget og godt. Og Volds oppfordring var at alle diktere kan lære noe av Heggelund i så måte. Men, protesterte jeg, men, men Pablo Neruda skrev opptil fire dikt om dagen!