Forskjellen i timelønn mellom kvinner og menn er like stor i dag som i 1985. Forskjellene minsket 1973 til 1985 forskjellene, men har så stabilisert seg de senere årene. I 1973 var kvinnenes lønnsinntekt over 45 prosent lavere enn mennenes. Lønnsforskjellen de siste årene har stabilisert seg på mellom 30 og 35 prosent. Det skriver Dagens Næringsliv (DN), som refererer en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning. En annen undersøkelse som ble presentert denne uka, fra det svenske fagforbundet Jusek viser at blant svenske akademikere i privat sektor får nyutdannede menn 1500 kroner mer i måneden enn nyutdannede kvinner. Vi har friskt i minne påstandene om at kvinner i Norge slett ikke er undertrykt, men at Norge er en «vaginalstat», altså dominert av kvinner, framsatt av historikeren og debattanten Nils Rune Langeland. Henvisninger til gutter som skoletapere skal underbygge slike påstander. Påstandene ble begrunnet med feminismen er den rådende ideologi. Tall og harde fakta som de vi nå får servert gjennom undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning viser at det er langt igjen for en «vaginalstat». Det er fortsatt penisene som styrer. Heller enn å diskutere om likestillingen har gått for langt, og om nå kvinner virkelig er diskriminert, bør vi heller konsentrere oss om hva vi kan gjøre for å utjevne forskjellene. DN har tidligere skrevet mye om den lave kvinneandelen blant styrerepresentanter i norske bedrifter. Dette er blitt fulgt opp med politiske krav om kvotering av kvinner til styreverv, til og med med trusler om tvang fra næringsministeren. En slunken lønningspose er noe som berører langt flere kvinner enn begrenset adgang til styrerommene. Men tiltakene mot kjønnsfratrekket lar vente på seg. Det er vel ikke fordi regjeringas engasjement for likestilling opphører straks kvinners krav koster penger?