Charteret om grunnleggende rettigheter summerer EUs gode intensjoner, men er uten betydning for maktforholdene i EU. Charteret lovfester borgernes rett til alt fra yrkesopplæring til ekteskapsinngåelse. Men konstitusjonaliserte sosiale og kulturelle rettigheter finnes også i Sør-Afrika, Kina, og Saudi-Arabia. Når EU finner opp hjulet om igjen, til stor applaus, bidrar jubelen til å tåkelegge det faktum at mer grunnleggende demokratiske prinsipper ikke er ivaretatt. Selv om den faller, vil hovedpunktene sannsynligvis likevel bli iverksatt – enten gradvis, eller ved at ministerrådet likevel ratifiserer grunnloven etter to år. Grunnloven gir Det europeisk råd mandat til å vurdere hva som skal skje videre dersom grunnloven etter to år ikke er ratifisert i alle medlemslandene (Artikkel IV-7, pkt. 4). Det er tydelig lagt opp til at båten skal bli til mens EU ror. Allerede nå avviker styreformen i EU fra hvordan vestlige demokratier hittil har vært styrt: EU skiller ikke mellom utøvende og lovgivende makt, og lovgivende makt har ikke forslagsrett. I Norge kan Stortinget vedta lover, men ikke utøve dem. Regjeringen kan utøve lover, men ikke vedta dem. Det gir et vern i forhold til maktmisbruk. EU har tre utøvende organer: kommisjonen, Det europeiske råd og ministerrådet. Det europeiske råd består av statslederne, mens ministerrådet er sammensatt av nasjonale ministre med samme ansvarsområder. Ministerrådet er med på å vedta lover, mens kommisjonen har monopol på å foreslå lover. Man kan tenke seg et scenario i ministerrådet der tidligere statsråd Victor D. Norman, uten å være folkevalgt, kunne være med på å vedta lover for arbeidslivet. Hvis Norge var med i EU, ville finansminister Per-Kristian Foss kunne vært med på å vedta konkurranselover som kanskje ikke engang ville fått flertall i Stortinget. I Norge har regjeringen ansvaret for å styre landet. Men for å gjøre noe som griper inn i vår hverdag, må de ha en lovhjemmel. For å få en lovhjemmel, må de ha flertall i Stortinget. Det vil si at de må ha støtte fra flere for å utøve makt. Når statsrådene selv vedtar de lovene de skal utføre i sine respektive land, undergraves prinsippet om at de må søke legitimering fra andre enn seg selv. Når statsrådene sitter i sine respektive ministerråd, forholder de seg mer til elitene i det øvrige Europa enn til sine egne velgere. Eller ser man for seg at forsvarsminister Kristin Krohn Devold skal fungere som noe form for folkelig «korrektiv» i et rom med forsvarsministre fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland?