Årets samtidskunstfestival Momentum i Moss inviterte til et glimrende teoriseminar om populisme og kapitalisme, og ble – intendert eller ikke – også stedet for en disputt mellom den tyske og franske skole – i hva gjelder tankemåter og ideologi. Det ble en nokså uvanlig affære i et kunstnorge preget av angst mot teoriproduksjon som sådan. Nicolas Bourriaud, stjernekuratoren ved Palais de Tokyo i Paris og Robert Buergel, innehaver av kunstverdenen absolutte toppstilling – kurator for neste Documenta i 2007 – under samme tak var verdt å få med seg. Bourriaud som står bak det allestedsværende begrepet «Relasjonell estetikk» og grunnlegger av tidsskriftet «Documents sur l´art» har blitt betegnet som 1990-tallets viktigste begrepsleverandør innen kunstscenen. Filosofen og kunstneren Buergel med sin svært tyske teoribakgrunn i Kant, Adorno og Herbert Marcuse står for mange som et naturlig valg for samfunns- og kapitalismekritiske Documenta. Alt lå til rette for en oppvisning i havet mellom poststrukturalisme og kritisk teori, mellom postmodernisme og modernisme og mellom kreative fast-thinkers og tungfordøyelig tysk filosofi. Buergels hyppige henvisninger til Marcuse og hans verk «Den estetiske dimensjonen» (1977) var noe overraskende. Dette verket er en slags lesbar miniutgave av Adornos Estetiske Teori fra 1970, som i motsetning til Adorno har som uttalt mål å bidra til en utvikling og videreføring av marxistisk estetikk, gjennom en kritikk av funksjonskravet til kunst som marxister som bl.a. Lukacs har stått for. I dag er Marcuse mer underholdende enn maktpåliggende lesning, av den enkle grunn at hans motstandere ikke har særlig nedslagsfelt i dagens diskurs. Det interessante er likevel at den klassiske kritiske teorien ser ut til å få en ny vår når en skal lage utstillinger med den «ny-politiske» kunsten som utgangspunkt, til tross for denne teoriens høylytte motstand mot kravet om politisk engasjement i kunsten. På den andre siden har de franske nittitallistene som Jerome Sans og Bourriaud vist seg å ha dårlige teoretiske utgangspunkt for å behandle denne kunstproduksjonen – senest vist i Palais de Tokyo i fjor under navnet Hardcore – Towards a new activism. Denne utstillingen var så til de grader preget av redselen for å tråkke i funksjons-fella, at sterke kunstnerskap som Santiago Sierra og Guerrilla Girls fremsto som forsiktige korrigeringer av kjensgjerninger. Den franske orienteringen mot kapitalismekritisk kunst har ikke vært særlig vellykket, men den tyske tilbakevendingen til kritisk teori fra 70-tallet trenger også å utfordres. Robert Buergel har noen år på seg. Trude Iversen (f. 1974) er daglig leder i UKS, Unge Kunstneres Samfund. Hun er utdannet filosof, er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Kontur og leder forumet Institutt for kunst og teori.Trude Iversen, Egil Baumann og IdaLou Larsen skriver hver torsdag om henholdsvis billedkunst, musikk og teater.