Jeg syklet forbi i går kveld. Og jeg ble like uendelig blå som jeg alltid blir når jeg sykler forbi Bislett på lyse junikvelder. Bortsett fra at i går ble jeg også tvunget til å forholde meg til at dette femtitallsmonumentet snart ikke lenger er blant oss. Hvem sin skyld er det at jeg har så sterke følelser for dette falleferdige og snart falne byggverket? Hvorfor føles det som om jeg også har stått på skøyter her for 50 år siden? At jeg også har drukket kakao og heiet på Kuppern og hatt med meg aviser som jeg kunne ha i støvlene fordi vintrene var så kalde på femtitallet?