I 1990 utkom dokumentet «Veien til Damaskus». Skriftet er et kall til omvendelse til alle kristne i Vesten fra kirkeledere i El Salvador, Guatemala, Nicaragua, Korea, Namibia og Sør Afrika. Kirkelederne fra Sør kaller på en radikal annen forståelse av kristendom enn det som vanligvis blir forkynt fra norske prekestoler. De spør etter en kristendom som setter rettferdighet og kamp mot all form for undertrykkelse i sentrum av den kristne tro. De godtar ikke at sosiale spørsmål forblir et vedheng til misjonsbefalingen om å gå ut og døpe alle i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. «Veien til Damaskus» står i en frigjøringsteologisk tradisjon. Denne type teologi er utviklet i Latin-Amerika og Sør-Afrika under apartheidregiment. Det er en type teologi som er skapt under helt andre materielle forutsetninger enn Vestens teologi. Det gjør også at helt andre teologiske spørsmål blir viktige. Hvem spør om det er soning for synder i Kristi blod når man er sulten? Hvem spør etter treenighetslæren når du ikke har råd til å gi barna skolegang? Frigjøringsteologien har derfor et helt annet epistemologisk utgangspunkt enn den teologi som Vestens mette teologer har skapt.«Veien til Damaskus» sier dette om Jesus: «Den Jesus vi fikk høre om [av misjonærene min.anm.] var knapt menneskelig. Den virket som om han svevde over historien, over alle menneskelige problemer. Han ble fremstilt som en høy og mektig konge eller keiser som regjerte over oss. Selv under sitt jordiske liv regjerte han høyt der oppe fra sin majestetiske trone. (?) Hans død hadde ikke noe med historiske konflikter å gjøre, men var bare et menneskelig offer for å formidle en vred Gud. (?) Det vi oppdaget var at Jesus er en av oss. Han ble født i fattigdom. Han kom ikke som en konge eller adelsmann, men som en av de fattige og undertrykte. Han tok parti for de fattige og støttet deres sak og velsignet dem. På den annen side fordømte han de rike. Han beskrev til og med sitt oppdrag som å sette undertrykte fri. Det var det stikk motsatte av hva vi har fått lære».Hvordan relaterer Mel Gibsons film «The Passion of the Christ» seg til en frigjøringsteologisk forståelse av hvem Jesus er? Bidrar den til en teologi som gjør rettferdighet og kamp mot undertrykkelse til en sekundær eller primær del av kirkens kall? «The Passion of the Christ» viderefører den vestlige teologis fremstilling av Jesus som høyt hevet over menneskeheten. Hans død fremstilles som en soningsdød, stedfortredende for menneskene. I dialogen mellom djevelen og Jesus i Getsemane sies det eksplisitt at den teologiske meningen som tillegges Jesu død er at han skal bære verdens synder. Slik blir Jesu død unik sammenlignet med alle andres død. Hans kors blir enestående.