I løpet av mine formende år, da jeg var en tretten til nitten år, tok en dristig avgjørelse form i min spirende bevissthet – den edleste, mest prisverdige beslutning som vel tenkes kan: Jeg skulle vie mitt liv til å bli et godt menneske. Når jeg i dag, snaue ti år eldre, ser tilbake på denne bestemmelsen, er det med et mektig vemod, og en deprimerende følelse av tap. Da beslutningen var tatt, så jeg naturligvis for meg at det ville gå nøyaktig slik som jeg hadde bestemt meg for – at jeg som den naturligste ting i verden ville vise meg oppgaven voksen, og ta steget fra drøm, fra ambisjon, fra barndom, til virkeliggjøring. Som på impuls forventet jeg at jeg ville realisere mine vyer, og lett på foten ta steget fra tanke til handling. Og i stedet endte jeg altså opp med denne stundesløse vandringen fra tanke til tanke.