Jeg ligger i senga, lukker øynene og ser de foran meg på rekke og rad: Rådhusene. Firkantete, anonyme, selvtilfredse, påtatt beskjedne og samtidig insisterende, ligger de bak øyelokka og deler søvnen opp i altfor små biter. Prøver å bestemme meg for hvilket jeg liker best. Det er så mange av dem, noen fra to hundreår tilbake, andre helt nye. Det er syttitallet som vinner i min konkurranse: Ikast, Hjørring og Slagelse kommer høyt opp på lista, de utgjør en topp tre. Kanskje er det betongen, det håpløst firkantete og byråkratiske syttitallsuttrykket som tiltaler meg. Det hjelpeløst nerdete og samtidig stolte uttrykket. Akkurat som realfagsbygget i Bergen, betongklossen som har fasade som en matematisk rutenett. Man blir ikke lurt der man står og ser på et rådhus eller realfagbygget, man vet hva man får i det man går inn døra, porten og står inne i firkanten. Politikken ligger i estetikken; bygg som ikke lyver, det er det jeg liker med rådhus og realfag. Kanskje er det derfor jeg er den eneste som liker Erling Viksjøs høyblokk av et rådhus i Bergen. Man strekker hals utenfor den grå fasaden og vet instinktivt at her skal man ikke bedrive eksperimentelt teater; huset rommer planer, kolonner og prosjekter som aldri blir helt vellykket. Akkurat som det ufullstendige rådhuskvartalet i Bergen. Det skulle komme mer, men det ble med denne ene, altfor høye, altfor dominerende, vaklende giraffen av en bygning. Akkurat som kommunen selv. Som ordfører Herman Friele. Man får vondt av kommunen, for kommunen prøver så hardt, kommunen vil, men klarer det alltid bare nesten. Kommunen er den som alltid blir valgt sist i gymmen, kommunen har briller og dårlig koordinasjon. Kommunen kunne aldri bli annet enn kommune.