Jubileumsmarkeringen for norsk selvstendighet neste år kan benyttes som en innfallsvinkel for å reflektere over en sentral strategidebatt i det globaliseringskritiske miljøet i Norge – nemlig hvorvidt nasjonale kampsaker er et aktuelt politisk terreng for Attac. I sin kronikk i Klassekampen 25. mars i år spør leder i Rogaland Attac, Svein Tuastad: «Har det konkurranseutsette vegarbeidet i Brugata verkeleg noko med global rettferd å gjere?». Spørsmålet stilles i anledning at Attacs landsmøte gjorde privatisering til en fanesak. Tuastad mener vi må innse at det er en forskjell mellom svake stater i sør som tvinges av eksterne krefter til å gjennomføre strukturtilpasningsprogram og når «konkuranseutsetjinga er eit resultat av [at] politikarane utan press utanfrå og med alle korta på bordet fattar sine vedtak». I et intervju med Klassekampen 5. april i år reagerer Espen Edvardsen, styremedlem i Attac, på et framstøt om mer samarbeid mellom Attac og fagbevegelsen fram mot stortingsvalget i 2005 med følgende advarsel: «Jeg er redd Attac kan bli et vedheng til fagbevegelsen og miste sin egenart». Han går videre til å påpeke det han oppfatter som viktige politiske skillelinjer mellom Attac og fagbevegelsen: «LOs prioritering av kampen mot innstillingene fra pensjonskommisjonen og arbeidsmiljølovutvalget er viktige saker, men det er ikke Attac-saker».Disse debattene gjenspeiler på sett og vis teoretiske og politiske kløfter om og mellom nye og gamle sosiale bevegelser. På slutten av 60-tallet fikk man et globalt sammenfall av opposisjonell politisk aktivitet som signaliserte fremveksten av «det nye venstre» og «nye sosiale bevegelser». Disse bevegelsene ble først og fremst kontrastert med arbeiderbevegelsen og dens tradisjonelle former for klassekamp. Dette scenarioet så imidlertid ut til å endre seg fra midten av 90-tallet og utover. Zapatist-opprøret i Chiapas i 1994 signaliserte fremveksten av en ny opposisjonell tendens hvor «nye» og «gamle» sosiale bevegelser gradvis klarte å definere felles interesser, felles identiteter og nye former for internasjonal solidaritet: det er denne opposisjonelle tendensen jeg refererer til som alterglobaliseringsbevegelsen. La oss se litt på de faktiske sosiale prosessene som ligger til grunn for dette. I «The Great Transformation» presenterte Karl Polanyi tanken om en dobbel bevegelse i utviklingen av moderne, kapitalistiske samfunn. Ved overgangen til en kapitalistisk økonomi skjer det et forsøk på en løsrivelse av den økonomiske sfæren fra en rekke sosiale barrierer og restriksjoner. Dette viste seg imidlertid å ikke være et bærekraftig prosjekt; konsekvensene av uhemmet akkumulasjon genererte motreaksjoner og motbevegelser som kjempet frem sosiale restriksjoner av markedet, samt institusjoner som kunne håndheve disse restriksjonene. Jeg vil våge påstanden at vi i dag er vitne til en ny dobbel bevegelse: på den ene siden, et nyliberalt omstruktureringsprosjekt som tar sikte på å løsrive produksjon, handel og finanstransaksjoner fra sosiale restriksjoner; på den andre siden, alterglobaliseringsbevegelsen. Hvordan skal vi forstå den første komponenten i denne nye doble bevegelsen? Det nyliberale prosjektet som vokste frem som en respons på den keynesianske kapitalismens krise på 70-tallet karakteriseres av det David Harvey har kalt «accumulation by dispossession», det vil si en form for «primitiv akkumulasjon» der sosiale fellesgoder privatiseres og dermed bringes innenfor den kapitalistiske akkumulasjonens logikk som kapital og varer. Grunnen til at «accumulation by dispossession» har fått en så fremtredene rolle i nyliberalismens politiske økonomi er ifølge Harvey nøye knyttet til opp til produksjonssfæren gjennom det faktum at krisen på 1970-tallet var en overakkumulasjonskrise. Gjennom privatisering ble tidligere sosiale fellesgoder investeringsobjekter for kapitaleiere; dette ble en midlertidig løsning på overakkumulasjonsproblemet. Det er viktig å være klar over denne prosessens transnasjonale karakter. I Vesten utgjorde den nye høyrebølgen, ledet an av regimene til Reagan og Thatcher, nyliberalismens spydspiss; Verdensbankens strukturtilpasningsprogram tvang gjennom nyliberale reformer i store deler av Afrika og Latin-Amerika på 1980-tallet; etter Murens fall og Sovjetunionens kollaps ble Øst-Europa utsatt for økonomisk «sjokkterapi» designet av Jeffrey Sachs; India iverksatte markedsreformer på begynnelsen av 90-tallet; Øst- og Sørøst-Asia, som lenge hadde kastet blår i øynene på Washington-konsensusen, ble fanget opp det nyliberale dragsuget i etterkant av finanskrisen i 1997; i Afghanistan og Irak gjennomføres omstruktureringsprosessen «at gunpoint». Som en følge av denne globale spredningen og konsolideringen av nyliberal kapitalisme er dermed er «accumulation by dispossession» også å betrakte som universell prosess som utfolder seg i et sosialt rom som ikke er definert av landegrenser, men av profittmuligheter. Og hvordan er dette relevant for å forstå den andre komponenten i den nye doble bevegelsen: alterglobaliseringsbevegelsen? Harvey bemerker at det på mange måter er de «nye» sosiale bevegelsene som har båret frem motstanden mot «accumulation by dispossession» i form av kampanjer knyttet til enkeltsaker, med utgangspunkt i et vagt definert sivilt samfunn, heller enn en klart definert sosial klasse. Styrken med denne formen for organisering var at den fant en umiddelbar klangbunn i folks levde virkelighet; svakheten var at forståelsen av slike kamper som enkeltsaker gjorde det vanskelig å forstå – og dermed artikulere en politisk strategi i forhold til – de makropolitiske dimensjonene ved «accumulation by dispossession». Paradokset, slik Harvey ser det, er at den tradisjonelle venstresiden og arbeiderbevegelsen heller ikke klarte å ta innover seg og forstå hvordan krisen i produksjonssfæren og den nye privatiseringsbølgen hang sammen: kamper utenfor selve produksjonssfæren ble betraktet som sekundære eller i verste fall irrelevante. Slik ble også den tradisjonelle venstresidens politiske fantasi og slagkraft begrenset i den nyliberale kapitalismens epoke. Alterglobaliseringsbevegelsen representerer et etterlengtet skritt i retning av å overskride dette skismaet. Hvordan arter så disse fenomenene seg på den norske arenaen? Vi kan begynne med å slå fast at den nyliberale omstruktureringen også har gjort sitt inntog i Norge. Norge ble også rammet av den internasjonale økonomiske krisen på begynnelsen av 70-tallet. Høyrebølgen satte for fullt inn med Willoch-regjeringen av 1981. Til tross for visse økonomiske tilbakeslag og politiske konstellasjonsendringer fortsatte Høyre sitt omstruktureringsprosjekt frem til 1986, da det ble stadig tydeligere at koalisjonsregjeringen av H, KrF og Sp hadde mistet kontrollen over økonomien. Ap-regjeringen som tiltro i 1986 sto overfor et vanskelig scenario: samtidig som økonomien måtte reddes fra de borgerlige partienes pro-sykliske politikk rådde det bred enighet om at tradisjonelle sosialdemokratiske antidoter – det vil si keynesiansk reformpolitikk – ikke var et alternativ. Aps snuoperasjon kom dermed til å dreie seg om devaluering av kronekursen, renteøkning, skattepolitiske endringer for å redusere kredittfinansiert forbruk, samt redusert lønnsvekst. Denne snuoperasjonen skulle på mange måter bli begynnelsen på Aps rolle som den politiske kraften som faktisk driver gjennom omstruktureringen av norsk økonomi. Hva så med motbevegelsen? Slutten på 1990-tallet var en gledelig stund for de av oss som ønsket å se en bred front mot nyliberalismens hegemoni i Norge: tiltak som Forum for Systemdebatt, Aksjon for Velferdsstaten, og ikke minst dannelsen av Attac Norge og samlinger som Globaliseringskonferansen og Manifest. Dette er tendenser som definitivt kan fyre opp under «viljens optimisme», men samtidig er de bedrøvelige debattene om privatisering og fagbevegelse sannelig en kilde til «intellektets pessimisme». For det første: Om Attac skulle ha fulgt Tuastads linje ville bevegelsen endt opp med å definere seg vekk fra kjerneprosesser i det nyliberale omstruktureringsprosjektet. Tuastad synes å skille mellom «det som skjer der ute» og «det som skjer her hjemme», og ignorerer dermed at det faktisk finnes en sammenheng mellom privatisering av offentlige tjenester i norske kommuner og – eksempelvis – privatisering av vannforsyning i Cochabamba, Bolivia. Å kjempe mot det ene utelukker ikke å kjempe mot det andre; å kjempe mot begge er å danne grunnlaget for en ny internasjonalisme, grunnfestet i en forståelse av en felles verdikamp som mot en transnasjonal prosess som tar sikte på «privatiseringen av alt». For det andre: Edvardsens skepsis til fagbevegelsen og advarselen om at Attac ikke må bli et vedheng til arbeiderbevegelsen synes å utelukke et scenario der Attac faktisk kan yte en positiv innflytelse på fagbevegelsen. Det stemmer, som Edvardsen påpeker, at fagbevegelsen ikke har vært spesielt sterke med hensyn til å utvikle politiske strategier rettet mot en mer kosmopolitisk tanke om sosial rettferdighet. Men bør man ikke da heller se potensialet for at Attac kan bringe disse impulsene til fagbevegelsen? Global nyliberal kapitalisme gir seg utslag i levde erfaringer i lokale, konkrete livsverdener, og det er disse opplevelsene som må forstås som alterglobaliseringens hjemmefronter. Slike hjemmefronter finnes også her i Norge: nyliberal globalisering skjer ikke bare «der ute», men også «her hjemme». På det mest grunnleggende er står vi da ovenfor spørsmålet om hva Attac skal være: en pressgruppe som kjemper kamper på andres vegne eller en folkebevegelse som ser at kamper «der ute» og «her hjemme» henger i hop, og som plasserer seg midt i formuleringen av politiske agendaer på den nasjonale arenaen uten å miste den globale horisonten av syne. I dette siste scenarioet ligger det at Attac må utvikle seg til å bli en relevant og viktig aktør på alterglobaliseringens hjemmefronter: arbeidsplasser og lokalsamfunn i det ganske land bør anerkjennes som viktige terreng for motstand mot nyliberalisme – på lik linje med Porto Alegre og Mumbai. Det er ingen motsetning mellom, på den ene siden, gjeldsslette, Tobin-skatt og rettferdig handel, og, på den andre siden, brutalisering av arbeidslivet, offentlig fattigdom og konkurranseutsetting. Som en premissleverandør for en videre, mer global forståelse av lokale kampanjer rundt det som tilsynelatende er isolerte enkeltsaker kan Attac knytte hjemmefrontene til utefrontene, det lokale og det nasjonale til det globale.