«Everything is connected, he, he, he»Verker fra samlingene til Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst med vekt på 1990-talletVarer til 15 augustMange har påpekt den latente motsigelsen mellom det samtidige og det museale i forbindelse med Museet for Samtidskunst. Det er det mye å si om, og problemstillingen forkludres ytterligere ved at Museet for Samtidskunst i stor grad er et museum for moderne kunst. I tilfellet Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst er situasjonen omvendt. Astrup Fearnley er på mange måter et museum for samtidskunst. Særlig er dette tydelig i årets sommerutstilling, som viser verk fra samlingen. Vekten er særlig lagt på 90-tallets interreaksjonskunst, hvor betrakteren inviteres inn og gjøres til en del av kunsten. Utstillingen aksentuerer konflikten mellom samtidskunstens idealer om samtidighet på den ene siden og det museale på den andre siden. Paradoks. En institusjon som et museum består av mye mer enn bare samlingen av kunstverk. Rundt kunstverkene finnes en ramme som inkluderer visningsrom, konservering og ikke minst en fortolknings- og formidlingstradisjon. Elementene i denne rammen er bygget opp med tanke på kunstverket som et særegent type objekt, som noe opphøyet og verdifullt, noe det er lagt ned mye arbeid ned i, og som er verdt å ta vare på. Denne rammen fører også med seg et særegent blikk som kunsten ses ut i fra, og det finnes tradisjoner som har ønsket å frigjøre kunsten fra både disse rammene og dette blikket. Man forbinder gjerne dette ønsket med ting som foregikk i New York på sekstitallet, hvor kunstnere som Yoko Ono – med inspirasjon fra beat-kulturen og japansk zen – blant annet ønsket å vise grunnheten i det å lage kunst som på død og liv skulle tas vare på eller overhodet ha en varighet. Filosofien var «her og nå», i sterk kontrast til museets konservering av kunstobjektet. Eksempelvis satte Yoko Ono opp en finerplate som publikummerne kunne spikre i. Kunstverket, om det overhodet gir mening å snakke om et verk, besto i publikums handling. I forhold til overnevnte målsetting gir dette god zen, men når institusjonen senere tar vare på den gjennomspikrete platen, behandler den med konservering og setter den inn i fortolkningstradisjonen, som om den var et kostbart maleri, er det et eller annet som blir helt feil.