På hjemmesiden til Kjell Magne Bondevik ligger en bemerkelsesverdig tale. Den heter «Misjon og menneskerettigheter», og ble holdt i Sofiemyr kirke i februar i år. Talen handler om statsministerens syn på menneskerettighetenes stamtavler («de ti bud»), deres arnested («den kristne kulturkrets»), og på frelsesverdienes fornyede betydning i bistandspolitikken (misjon som utviklingsstrategi). Misjonen koples til menneskerettighetene som var sammenfallende størrelser. Men det er de altså ikke – det er retten til trosfrihet menneskerettighetene verner om. Likevel er jeg stygt redd for at varianter av «misjon-og-menneskerettigheter» vil bli stadig mer synonyme også med «den norske stemmen i verden», jo nærmere vi kommer 2005. Da Bondevik klippet snoren for markeringens tjuvstart 7. juni i år, var budskapet at året 2005 skal vies nasjonens Verdensborgerskap. Norge som en engasjert deltaker i det internasjonale samfunnet; den norske kompetansen i mekling og konfliktløsning; Norge som en partner for utvikling og fred. Verdensborgerblikket skal vendes framover. Men NB: alltid med feste i egen norsk tradisjon. Misjon er som kjent noe norske verdensborgere lenge har drevet med. Her har vi mye akkumulert kompetanse å tære på, samt vise fram. Internt og eksternt, sørpå og nordpå, har misjonen arbeidet i mer enn 150 år, kan statsministeren fortelle. Over 30 prosent av den norske bistanden kanaliseres i dag gjennom organisasjoner, og de kristne bistands- og misjonsorganisasjonene er blant de aller største samarbeidspartnerne til Utenriksdepartementet og Norad, kan statsministeren også fortelle. De gamle nøytralitetsbestemmelsene for bistandsarbeid er for lengst forlatt, til fordel for eksplisitte verdigrunnlag. Norske organisasjoner oppfordres til å «rendyrke sin egenart, ideologi og bistandsstrategi». «Religionen må ikke være en del av problemet, den må være en del av løsningen!» har statsministeren formidlet både på Balkan og i Midtøsten, i Sør-Afrika og Sør-Amerika. Bondeviks misjonstale minner meg om det jeg alt for lett glemmer, men nok mer daglig burde huske på: den norske statens konstitusjonelle forankring i den protestantiske tro. Med andre ord, grunnlovens § 2, der det fastslås at «den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offisielle religion, og at de indvaanere der bekjender seg til den, er forpligtede til at oppdrage sine børn i samme». Med dette følger blant annet statskirke, kristen formålsparagraf i skolen og obligatorisk opplæring i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL). Bondeviks tale om misjonen og menneskerettighetene minner meg også om tidligere undervisningsminister Gudmund Hernes' kamp mot fritaksrett fra kristendomsundervisning da KRL-faget var i støpeskjeen på midten av 1990-tallet. Den som ikke kjenner innholdet i kristen tro, tradisjon og lære, kan heller ikke kjenne vårt land, våre skikker, vårt språk, vår kunst, våre verdier og våre normer. Sa Gudmund Hernes i Stortinget, og Bondevik ville utvilsomt sagt Amen. I denne formen for kulturbegrunnelse blir kristendomskunnskap å ligne med limet som i dag holder landet sammen. KRL er obligatorisk integrasjonspolitikk, selv om Human-Etisk forbund har klaget den manglende fritaksretten inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Her er det bare en ting å si, foran markeringen av unionsoppløsningen i 2005. Look to Sweden – der «folkekirken» omsider står på egne ben. Mens vi i Norge fortsatt venter på innstillingen fra kirke-stat-utvalget, fester religionen grepet om politikken. KRL-faget skal visstnok bli en eksportvare på europeisk nivå. Etter beinhard kamp innenfor EU om den kristne kulturens verdimessige plass i unionens grunnlovsutkast, ønsker det norske lederskapet av Europarådet særlig å jobbe for og med religiøs dialog. Men den nye politiske frontingen av religion lar seg vanskelig forene med refleksjon. Som Hernes tiet om kristne patriarkalske tradisjoner i kampen for KRL, tier Bondevik om konsekvensene av religiøse tolkninger av homofili. På denne måten glir religiøst begrunnet diskrimineringsproblematikk inn i feltet for troens autonomi nesten uten motstand. Desto viktigere blir det å gjenta at likestilte rettigheter ikke er en idé med sikkert feste i religionen. Snarere tvert i mot. Det er troen på hierarkisk ordnede og kjønnsspesifikke rettigheter og plikter som kjennetegner verdensreligionenes historiske tradisjoner. Forholdet mellom religion og likestilling er en «flerkulturell hodepine» i antropologen Tordis Borchgrevinks karakteristikk – og ikke et forhold som løses ved å ties i hjel. I alle samfunn handler nye rettighetsdebatter stadig tydeligere om det uforløste forholdet mellom sett av menneskerettigheter som ikke uten videre kan oppfylles samtidig. De gir mennesker rett til å tilhøre en religion og en kultur, og de gir mennesker krav på personlig frihet og rettsbeskyttelse uavhengig av kjønn, rase, seksuell orientering, religion eller sosial status. Dette inkluderer rett til ytring, kritikk, ulydighet og opprør, med liv og helse i behold. Kvinners menneskerettigheter er vernet i FNs kvinnekonvensjon (CEDAW). Formålet med kvinnekonvensjonen er å forandre religiøse, kulturelle, sosiale, økonomiske og rettslige strukturer som bygger på forestillingen om at kvinner er mindre verd enn menn. Intet mindre. Konvensjonen forplikter stater til å innlemme prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn gjennom forfatningsregler eller annen lovgivning, forby all diskriminering av kvinner, selv avstå fra og forhindre enhver handling eller praksis som diskriminerer kvinner – «to take all appropriate measures to eliminate discrimination against women by any person, organisation or enterprise». 174 av FNs medlemstater har undertegnet konvensjonen. Blant de som ikke har ratifisert, finner vi åtte muslimske land samt Vatikanstaten. Kvinnekonvensjonen har produsert flere reservasjoner enn noen annen FN-konvensjon. Konvensjonens sivilrettslige bestemmelser bryter med rettslige regimer basert på den muslimske sharia-loven når det fastslås at kvinner skal ha samme rettslige handleevne som menn, samme rett til å inngå avtaler og forvalte eiendom, behandles likt med menn i alle ledd av rettergangsprosesser, ha samme rett til fritt å velge ektefelle, samme rettigheter og forpliktelser i egenskap av foreldre. På samme måte er reproduktive rettigheter – seksuell selvbestemmelse, helsevern ved graviditet og fødsel, og tilgang til prevensjon – en stadig kilde til dramatiske konflikter mellom forkjempere for kvinners menneskerettigheter og religiøse stater og organisasjoner. På tre internasjonale FN-konferanser på 1990-tallet – i Wien, Kairo og Bejing – representerte kontrollen over reproduksjonen selveste stridskjernen, i nok et skjæringspunkt mellom religion og selvbestemmelsesrett. Norge har for lengst ratifisert kvinnekonvensjonen. Like fullt gjør likestillingslovens generelle diskrimineringsforbud fortsatt unntak for det som kalles «indre forhold i trossamfunn». Med indre forhold menes slikt som kan koples til lærespørsmål og religiøse praksiser. FN-komiteen som overvåker etterlevelsen av kvinnekonvensjonen har stilt spørsmålstegn ved dette unntaket. Det har så langt ikke gjort inntrykk på norske myndigheter. Om også statskirken har anledning til å bedrive kjønnsdiskriminering, dersom altså diskrimineringen følger av trosoverbevisning, er like fullt et stadig mer omstridt spørsmål. Det gjelder også innenfor kirken selv, der Oslo-biskopen hører til dem som sterkest argumenterer for å oppheve unntaket. Både likestillingsloven og kvinnekonvensjonen feirer 25-årsjubileum i år. Regjeringen Bondevik markerte jubileet med å avvise at kvinnekonvensjonen skal ha samme rettslige status på norsk som det andre menneskerettighetskonvensjoner har. Kvinnekonvensjonen blir ikke inkorporert i menneskerettsloven, meldte regjeringen i tilknytning til Den internasjonale kvinnedagen i mars. I denne loven finner vi de andre konvensjonene som Stortinget har gjort til norsk lov gjennom inkorporasjon: den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, konvensjonene om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og om barns særlige rettigheter. Menneskerettsloven gir konvensjonene forrang dersom det oppstår konflikt med andre lovbestemmelser. De befinner seg på det som også kalles et «semikonstitusjonelt» nivå. Både kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen har lenge stått i kø for inkorporering. Men nå kommer ingen av dem med; kvinnekonvensjonen går til likestillingsloven og rasediskrimineringskonvensjonen til en lov om etnisk diskriminering som ennå ikke finnes (men som stadig er under forberedelse). På denne måten sørger også regjeringen for en symbolsk hierarkisering av rettighetskonsepter, der kombinasjonen av statsreligion og religionsfrihet tilordnes mer verdi enn kvinners menneskerettigheter og etniske minoriteters diskrimineringsvern. Hvorfor det, mon tro?