Paul Bjerke er redd for at nasjonalister på høyresida overtar og vulgariserer nei-arenaen i EU-debatten. Ansvaret for å unngå dette gir han av alle ting radikale jafolk. Det er ikke helt lett å følge tankerekken til Bjerke i Klassekampen den 17.juni. Han viser til eksempler på grumsete nei-argumenter fra England, for så å si at dette er noe Radikalt Europa må «tenke over». Det har vi gjort. Det Bjerke resonerer seg fram til, er følgende: Svekket EU-motstand på venstresida betyr at neisida blir dominert av nasjonalister, hvor Carl I. Hagen vil tre fram som nei-leder og sope inn det Bjerke kaller «billige stemmer» (det er ikke presentert hvilke velgere som anses å være billige). En slik dreining ønsker ingen på venstresida. Bjerkes konklusjon: Radikalt Europa må ta ansvar for at venstresida ikke blir mer positiv til EU.Tilsynelatende forsøker han å redde nettverket Radikalt Europa og andre EU-tilhengere på venstresida fra å skyte seg selv i foten. Stalltipset til Radikalt Europa fra Paul Bjerke er at hvis vi ser vårt eget beste, bør vi begynne å jobbe for at venstresida består av flest mulig neifolk. Man får vel bare si takk for tipset, men dette er ikke akkurat det beste rådet vi har fått. Jeg foreslår heller at venstresida: A) Velger hva vi ønsker å jobbe for ut fra politiske overbevisninger. For progressive krefter er det langt mer naturlig å definere målet på egne premisser, enn ut fra en frykt for at Hagen og andre vil begynne å spille mer på sine mindre sjarmerende sider. B: Tar debatten om EUs demokratiske struktur og konsekvenser av overføring av suverenitet. C: Fører en felles kamp mot alle politiske utspill som går på fremmedfrykt, rasisme og manglende solidaritet, slik vi har hatt tradisjon for å gjøre.