Stefaren til Harry Potter er feit. Det oppdaga jeg forrige fredag. Jada, jeg er seint ute, har foreløpig holdt Harry Potter-feberen noe på avstand. Men Wiktor Dumling er altså en ordentlig tjukkas. Smellfeit. Vår lille helt er spinkel og ytterst sympatisk. Selvfølgelig. Vi snakker om slankehysteri. Vi snakker om store stygge kommersielle aktører som får oss til å føle oss ukomfortable med oss selv, som får oss til å kjøpe treningskort og joggesko og slankepiller og nye klær og nye super Kellogg's branflakes og alt det du vet. Det er gammelt nytt. Det vi derimot ikke snakker om er hvordan eventyrfortellere, forfattere og filmskapere – de vi i langt større grad stoler på og lytter til – bygger opp under en lignende stereotypi. Den som er feit er grisk. Den som er feit er dum, egoistisk, slem og slaskete. Skurkene er også gjerne feite. Vi kjøper disse historiene og reproduserer dem. Vi fortsetter med å lese egenskaper ut av antall kilo, og vi gjør børa dobbelt så tung for dem som allerede sliter med overvekt.