«Før jeg begynner å beskrive denne sjøreisen, må jeg be alle strenge og rigide kritikere om ikke å rynke altfor mye på nesen når jeg forteller hva jeg har opplevd [?] Det jeg forteller er nok utrolig, men det er sant. Jeg har selv sett det.» Slik åpner kapittel 11 av Ludvig Holbergs roman «Niels Klims reise til den underjordiske verden» fra 1741. Kapitlet omhandler «reisen til vidunderlandene», ei sjøreise under jorda, der Niels Klim allerede har oppholdt seg lenge etter at han en dag «i året 1665» ramla ned gjennom ei hule på Fløien i Bergen. Bortsett fra Svein Jarvolls «En Australiareise» fra 1984 er det vel den mest usannsynlige reiseberetninga i noen norsk roman noensinne Holberg her lokker oss med på. I en tradisjon av bøker som «Odysseen», «Gullivers reiser» og «Robinson Crusoe», forteller Holberg i opplysningas tjeneste: Ved å lære om fremmede verdener skal vi forstå vår egen. Der Niels Klim daler ned gjennom jordas indre himler, mens han klamrer seg til båtshaka si og blir overfalt av en uhyggelig gribb, som han forgjeves forsøker å slippe unna ved å vifte med vitnemålet sitt fra universitetet i København, forstår vi at det i den underjordiske verdenen enda mindre enn ellers hjelper å være magister i filosofi. Her er det andre lover som gjelder.