Sene verker
Innenfor den klassiske musikken har vi en liten eksklusiv kategori verker som kalles «sene». Denne kategorien innebærer imidlertid mer enn at musikken er komponert sent i komponistens liv. «Sene verker» oppfattes gjerne som hjemløse innefor den epoken de ble komponert i, samtidig som de ikke nødvendigvis peker fremover. «Det er karakteristisk for et sent verk», skriver den tyske musikkforskeren Carl Dahlhaus, «at det allerede, mens det ennå er nytt, er innvendig fremmed for den tiden som det utvendig tilhører.» I følge den samme Dahlhaus, har kategorien «sene verker» sitt utgangspunkt i de tre komponistene Johan Sebastian Bach (1685-1750), Ludwig van Beethoven (1770-1827) og Franz Liszt (1811-1886). Det dreier seg i hovedsak om Bachs «Musikalisches Opfer» og «Kunst der Fuge», Beethovens sene kvartetter og Liszts sene klaverstykker. Alle disse verkene viser lite slektskap med den musikken som andre komponister holdt på med på samme tidspunkt. I tillegg har disse verkene høy kunstmetafysikkfaktor i den forstand at de ofte tolkes som komponistens «siste tanker» eller «svanesang» som det gjerne heter innenfor sjangeren, og i den forbindelse er de gjerne omgitt av en litt mystisk aura. Typisk i denne sammenhengen er historien, fabrikkert av sønnen Carl Phillip, om hvordan Bach døde midt under komponeringen av den siste fugen i «Kunst der Fuge», noe som strider mot det faktum at Bach var forhindret fra å komponere den siste tiden på grunn av blindhet og sykdom. I det hele tatt er nok kategorien «sene verker» knyttet til en måte å forstå og skrive om musikk på som i dag virker litt utidsmessig. Jeg må innrømme at av disse tre komponistenes sene verker, har jeg en forkjærlighet for Liszts sine. At både Bachs «Kunst der Fuge» og Beethovens sene kvartetter er større musikk, er åpenbart, men til tross for dette synes jeg Liszts sene klaverstykker virker langt mer uutgrunnelige og gåtefulle. De fleste av disse stykkene varer bare noen få minutter, består ofte av noen skarve toneformler og harmonisk er de meget dristige. Det er som om Liszt, mannen som i sin tid var romantikkens mest feirede klavervirtuos og følgelig hadde et ekstremt høyt forbruk av toner, nå sitter og prøver ut hvor få toner det er mulig å anvende før musikken blir uttrykksløs. Alt glitter er borte, selv om du av og til hører etterklangen av den feirede virtuosen. I det hele tatt virker denne musikken så sterkt nettopp på grunn av det utstudert hjelpeløse ved den. Den er amatørmessig og avansert på en gang.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn