Hop(Belgia 2002)Regi & manus: Dominique StandaertMed: Kalomba Mboyi, Jan Decleir, Antje de Boeck, Ansou Diedhiou og Alexandra Vandernoot1 t. 47 min.4 stjernerBelgiske filmer er sjeldne møter på norske kinoer. Bortsett fra Dardenne-brødrenes tre produksjoner, blant dem Gullpalmevinneren «Rosetta», får vi sjelden være med til det bilinguale landet. I «Hop» snakkes det både fransk og flamsk, og flere av skuespillerne er nødt til å beherske begge språkene. «Hop» er dessuten Belgias første digitalt innspilte film, og det dominerende temaet i Dominique Standaerts første spillefilm er innvandring.13 år gamle Justin (Mboyi) og faren Dieudonne (Diedhiou) er illegale innvandrere i Belgia. Justins mor døde i hjemlandet Burundi, og publikum får ikke vite hvorfor de ikke kan oppholde seg der. Det er likevel uvesentlig, for morens død har knyttet far og sønn tett sammen, og en kveld braser naboene inn i leiligheten deres. Det siste far og sønn trenger er oppmerksomhet fra politiet, og da blokkas sjefsbølle kaster tv-en deres ut av vinduet, legger Justin og Dieudonne på sprang. Faren blir stoppet av politiet, men listige Justin gjemmer seg i lastebilen til den tidligere kommunist-anarkistiske aktivisten Frans (Decleir).Møtet mellom Justin, Frans og hans husholderske Gerda (de Boeck) er varmt skildret av Standaert. Gjennom mennesker med vidt forskjellig bakgrunn tar «Hop» opp en mengde viktige saker, men viser først og fremst et stort engasjement. Energien i filmen skapes av Justin og Frans' plan om hvordan de kan få Dieudonne tilbake, og på denne måten dannes en syntese mellom antirasisme og aktivisme. For Frans blir møtet med Justin en påminnelse han trengte som menneske, og vi ser klar utvikling hos karakterene i «Hop».«Hop» er skutt i svart og hvitt, og Raymond Fromonts foto skaper nytelse ved å presentere en rekke bilder fra spennende vinkler og uvante høyder, noe som gir dypfokusestetikken spillerom. «Hop» er fint satt i tone av Vincent D'Hondt, og unge Mboyi glitrer i sin første filmrolle. Skuespillerne er nok ukjente for de fleste, men noen vil kjenne igjen Decleir fra oscarvinneren «Karakter» (1997). Han gir rutine til filmen, som må få trekk for å velge noen enkle løsninger, samt å bli en smule forutsigbar og sentimental. På en annen side passer disse svakhetene godt til engasjementet filmen legger for dagen. «Hop» får også et pluss for realistisk skildring av politiet.