Hele livet prøver vi å være framsynt. Prøver å forstå hva som skal skje med oss. Men ingen får det til. Vi treffer selvsagt med en spådom i ny og ne, men stort sett og som regel er vi helt på viddene. Stort sett og som regel kommer livet bakpå oss. Ikke sant? Men når det er sagt: Vi er blitt bedre den andre veien. Det er langt flere blant oss som er tilbakesynt mer enn framsynt. Så absolutt: tilbakesynt med bravur. Det er mange som lærer livet andre veien. Lærer livet i sladrespeilet. I historiebøkene. I skittentøyet. I tomflaskene. I oppvasken. Så mange som ikke skjønte at dem var forelska før forelskelsen er død, drept, stuet bort. Som ikke skjønner at de har elsket noen før tre måneder på overtid. Som først da ringer og sier, å faen, vet du hva? ? Som plutselig savner jobben de sa opp. Som uvitende kjefter på uskyldige og smisker med skyldige. Som sier nei til det de burde sagt ja til (og omvendt). Som stemmer feil. Som blir misforstått. Som velter vaser. Som knuser glass. Som går i trasige sko. Du kjenner til dem? Du er kanskje en av dem? De tilbakesynte. I så fall vet du: det er ikke bare godt. Og: det blir ikke oppfatta bare godt heller. For hvor mange ganger har du ikke hørt: Hvorfor sa du ikke det den gangen? Hvorfor sier du det først nå? Ja, nei, si det. Men hvis det er en trøst: Litteraturen kryr av tilbakesynte. Poeten Geir Gulliksen skriver et sted i diktsamlinga «Voksne dikt» at vi (han og kjæresten) tok feil den gangen vi sa «det, ikke det». Tilbakesynt. Og: Lars Saabye Christensen skriver i diktsamlinga «Stempler» om en elleveåring som går nedover gata i et sommerlig Oslo, med nøkkel rundt halsen, nesten i takt med et nærgående skolemusikkorps, «det er disse skrittene jeg ennå hører gå ut av mitt liv.» Tilbakesynt.