I et innlegg (Klassekampen 12. juni) retter Maren Sæbø en kritikk mot meg på grunnlag av et intervju om humanisme og barbari (Klassekampen 15. mai). Mer spesifikt tillegger Sæbø meg et syn på folkemordet i Rwanda som «utslag av 'primitiv stammekonflikt'». Det mener jeg selvfølgelig ikke. Hun tar forbehold for at jeg er riktig sitert. Det er jeg, men man sier selvfølgelig alltid mer i et intervju enn hva som kommer på trykk, og jeg ser at sammenstillingen av sitater i intervjuet kan gi grunnlag for en tolkning som Sæbøs. La meg derfor presisere mitt syn. Sæbø tolkning bygger på en sammenkobling av to påstander jeg fremsetter i intervjuet: (1) Holocaust var mer «høyteknologisk» enn folkemordet i Rwanda. (2) Moderne samfunn er mer humane enn såkalt «primitive» samfunn. La oss kort ta opp påstand (2) først. Hvis vi sammenligner drapsrater i moderne kulturer med mer «primitive» samfunn, får vi et tallmateriale å ta utgangspunkt i. Ifølge nyere undersøkelser er drapsraten i Storbritannia på 1.35 per 100.000 innbyggere og i USA 6.7 per 100.000. I et gjennomsnittlig år vil vel Norge ligge på rundt 1.0 per 100.000. Sammenligner vi disse tallene med såkalt «primitive» stammesamfunn, finner vi at de sistnevnte stort sett ligger vesentlig høyere. Selv de anerkjent fredelige jegerne og samlerne !kung ligger på 29.3 per 100.000 innbyggere, mens de mer anerkjent krigerske gebusiene ligger på 568. Videre ligger murnginene på 330, og hewaene på hele 778 per 100.000. Selv de mest fredelige stammesamfunn ligger minst like høyt på voldsstatistikken som de mest voldsherjede nordamerikanske storbyene. Samfunn som har gjennomgått en «opplysningsprosess» har gjennomgående lavere drapsrater enn samfunn som ikke har det. Selvfølgelig er ikke drapstall den eneste relevante variabelen for å bedømme hvor «humant» et samfunn er, men det er én viktig variabel. Når det gjelder påstand (1) er mitt poeng at modernisering og teknologi er blitt tillagt for stor vekt i forklaringen av Holocaust. Man får et feilaktig inntrykk av hvordan Holocaust faktisk ble gjennomført, hvis man bare ser det som et velsmurt «industrielt» maskineri. I litteraturen om Holocaust er det lagt mest vekt på gasskamrene, men gassing utgjorde «bare» rundt halvparten av drapene. Resten ble myrdet på andre måter, først og fremst ved skyting. Dette er av betydning fordi en rekke av de forklaringene som vanligvis brukes – slik som byråkratisering, arbeidsdeling, teknologisering og distansering – ikke så opplagt forklarer disse drapene som fant sted ansikt til ansikt. Omfattende nedslaktingene ved skyting er ikke så fjernt fra nedslaktingen med macheter i Rwanda. Det må imidlertid innrømmes at Holocaust var sterkere preget av moderne teknologi, selv om også folkemordet i Rwanda forutsatte en «moderne» infrastruktur – for eksempel var en stor mengde macheter importert fra Kina for anledningen. Snarere enn å «sette Holocaust og Rwanda opp mot hverandre som to motpoler, et 'moderne' folkemord mot et 'primitivt' folkemord», slik Sæbø hevder at jeg gjør, er mitt syn det stikk motsatte. I boken «Ondskapens filosofi» (2001, s. 29-32) fremhever jeg vesentlige likheter mellom Holocaust og en rekke andre tilfeller av folkemord, deriblant Rwanda. Forklaringen på folkemord bør ikke bare søkes i moderniseringsprosessen som sådan – det er atskillig mer komplisert enn som så. Derved kommer vi frem til et poeng der Sæbø og jeg er reelt uenige. Hun skriver: «Både Holocaust og Rwanda var et utslag av 'det humanistiske Opplysningsprosjektet' Svendsen setter sin lit til.» Her vil jeg understreke at den nazistiske ideologien hadde vesentlig sterkere røtter i en romantisk motopplysning enn i den klassiske opplysningstenkningen. Hva forhindring av folkemord angår, ser jeg ingen annen løsning enn fortsettelse av det humanistiske prosjektet, av en opplysningstenkning. Det vil ikke utrydde ondskapen, men det er antagelig vårt største håp for å begrense den.