Oslo er en by i dramatisk forvandling. Som så mange andre norske bysamfunn i markedsliberalismens og globaliseringens tidsalder. Men hovedstaden synes å være spesielt utsatt på grunn av kapitalkreftenes fokuserte interesse for Stor-Oslo som profitabel spekulasjonsarena. Denne situasjon stiller ekstra store krav til byplanmyndigheter og politikere. Er de i stand til å kontrollere det kommersielle hundeslagsmålet som uavlatelig utspiller seg på bybyggingens arena? Fungerer demokratiet, eller er vi vitne til et Urbanismens Anarki à la den klondyke-stemning som preget byen ved slutten av det 19. århundret og førte til det famøse Kristiania-krakket i 1899?La oss først spørre hva som skjer med den løfterike fjordbyen, byplanleggernes og det politiske etablissementets kongstanke. Oslo skal endelig bli «en fjordby for alle». Folk forespeiles boliger og kulturtilbud ved de populære sjøsidene fra Filipstad i vest til Bispevika i øst – og kanskje også videre sørover langs de vestvendte strendene ved Mosseveien. Men minner ikke Bjørvika-planen og konkurranseutkastet til bebyggelse på Tjuvholmen mistenkelig om eksklusive Aker Brygge? Er det ikke framveksten av flere luksusleiligheter vi ser i disse prosjekter? I så fall blir de attraktive fjordbyarealene – som Vestkanten i sin tid – et nytt åsted for de velstående innbyggernes erobringer.