Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den farlige dialogen

De siste fire årene har verdens kornforbruk vært større enn produksjonen. Nå er lagrene tomme. Årets høst blir viktig. Norge har kjøpekraft. Vi får sikkert brød. Men rundt om i verden legges jord brakk på grunn av subsidier som ødelegger både lokale markeder og verdensmarkedet. Heller ikke i Norge lønner jordbruk seg, blant annet på grunn av subsidier, ikke minst i EU og USA. Norge importerer cirka 50 prosent av jordbruksvarene vi spiser. 70 prosent av det kommer fra EU. Vi gir EU bedre importbetingelser enn vi gir utviklingsland. De reglene er det regjeringen som er ansvarlig for, ikke norske bønder. Uten subsidier og tollbeskyttelse her, vil varer fra EUs og USAs store matvarekonsern fylle butikkene. Som i Ghana. Jeg har ikke lykkes i å finne én sukkerpakke i Norge som ikke er fra EU. Eller mais- eller soyaprodukter som ikke er fra USA.Jeg har lyst til å ta med frihandelsentusiaster som bistandsministeren og siviløkonom Einar Ravndal som skrev i Klassekampen sist mandag på et lite tankeeksperiment: Hva om vi økte toll på sukker til 200 prosent? For å gjøre barrieren til subsidierte EU-sukkerprodukt enda større, øker vi tollsatsene på varer som inneholder sukker til 400 prosent. Det heter eskalerende tollsatser, EU er ekspert på det. Vi kan kalle det antidumping-toll, som er lovlig i WTO. EU og USA er eksperter på det også, det vet norske fiskeeksportører. Så skal vi gi markedsadgang til de minst utviklede land: 0-toll. Og vi skal naturligvis gi de andre utviklingsland spesiell behandling også: 10 prosent toll. Ingen forskjell på bearbeidete sukkerholdige varer og posesukker fra utviklingsland. Hvorfra kommer da sukkervarer i butikkhyllene? Uganda, Cuba, Mauritius, Jamaica!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen