Pierre Lionel Matte skal ha takk for at han, gjennom sin velskrevne kronikk trykket i Klassekampen 8. juni, kanskje kan bidra til å gjøre den pågående debatten om samtidskunst mer fokusert. Dette til tross for at han mener at jeg har stått for en avsporing av noe som kunne vært en interessant debatt. I all ubeskjedenhet vil jeg hevde at det er mitt eksterne perspektiv som gjør denne debatten interessant. Den kan bli enda mer interessant hvis dem som kritiserer meg vil gå inn i en dialog med mine poenger, slik Matte forsøksvis gjør, og ikke bare stadfeste at mitt kunstsyn er foreldet og at debatten er en repetisjon tidligere debatter. Det er vanskelig for meg å tilbakevise alle Mattes påstander i en enkelt tekst. Jeg konsentrerer meg derfor om det jeg oppfatter som det vesentligste i hans kronikk, nemlig hva han skriver om den tyske dramatikeren og forfatteren Bertolt Brecht og hans såkalte «verfremdungsteknikk». Matte skriver: «Han [Brecht] var som kjent sterkt kritisk til det tradisjonelle teaterets hang til å spille på illusjonen og dets vektlegging av en emosjonell identifisering av hva som foregikk på scenen. Gjennom sin 'verfremdungs'-teknikk (fremmedgjøringsteknikk) der publikum utsettes for et brudd med illusjonen ønsket han å gi publikum en anledning til å se det hele utenifra. Tilskueren skulle aldri rives med slik at han glemmer seg selv og sin rolle som iakttaker. Jeg oppfatter det slik at konseptkunsten åpner opp for en tilsvarende metode innen kunsten». Her tror jeg Matte er inne på noe vesentlig for å forstå hvorfor kunsten i dag er slik den er. Om Matte hadde lest mine anmeldelser, hvilket han åpenbart ikke har gjort, kunne han den 18. februar lest følgende om Vibeke Tandberg: «I den tenkning som ligger til grunn for kunstfotografiet er det nettopp et poeng ikke å skape en slik forførende illusjon. Derfor er kunstfotografiets motiver ofte outrerte eller fattige på både mening og identifikasjonspotensial. Kunstfotografen regisserer en distanse mellom betrakter og fotografi gjennom å sørge for at en selvbevissthet dukker opp når betrakteren står overfor bildet. Tenkningen bak slike grep har dype røtter i det tjuende århundres kunst og gir seg utslag også i andre kunstformer. For eksempel når den kreative filmregissøren med vitende og vilje stikker mikrofonen inn i billedrommet. Eller når skuespilleren, i stykket med utvidet iscenesettelse, stiller på scenen uten kostyme og er dus med publikum».Slik jeg ser det er denne identifikasjonsbrytende fremmedgjøringsteknikken selve paradigmet i samtidskunsten. Om man greier å repetere denne teknikken i et felt hvor folk fremdeles forventer å bli brakt inn i en illusjon, er veien til suksess i samtidskunsten kort. Alle kunstnere som har skaffet seg en karriere i Norge i løpet av 90-tallet demonstrerer denne teknikken på en eller annen måte. Mathias Faldbakkens litteratur fungerer på denne måten, GM-salong bruker denne teknikken, Vibeke Tandberg, Thorbjørn Rødland og de andre kunstfotografene fremmedgjør publikum gjennom slike teknikker. Det er kanskje riktig som Matte påpeker, at denne fremmedgjøringen har et demokratisk element i seg, fordi publikum ikke lenger fanges i kunstnerens grep, men det vesentligste spørsmålet dreier seg om hva som går tapt gjennom denne demokratiseringen. Jeg er fristet til å hevde at Brechts ideer fra 1930-tallet er utdaterte, fordi de hører hjemme i en positivistisk æra hvor man tenkte seg at kunst kunne gjøres til vitenskap. Men jeg ønsker ikke å bruke denne typen retorikk, slik mine motstandere alle som en har stått fram og stemplet meg som en foreldet tilbakeskuer. Tvert i mot vil jeg hevde at et kunstsyn prinsipielt sett ikke kan utdateres, fordi det i motsetning til teknologi og vitenskap er normativt og ikke deskriptivt. Ved å stemple meg som gammeldags, skyver i realiteten samtidskunstnerne som har kritisert meg ansvaret for sine egne normative valg over på historien. Denne typen klamring til forestillingen om en «historie» og en «samtid» som på egenhånd stiller krav til kunst og kultur er frihetsfornektende og et uttrykk for det den franske filosofen Jean Paul Sartre kalte å være «i ond tro». Det triste med samtidskunstens fremmedgjøringsteknikk er at den reduserer kunsten til en type kreativ pedagogikk som heller bør settes inn i skolen. Tristheten ligger i at den dype identifikasjon mellom betrakter og kunstverk, som samtidskunstnerne aktivt søker å forhindre, virkelig kan være en kilde til å gjøre livet til noe mer enn hva det i hverdagslivet gir seg ut for å være. Identifikasjonen er et uttrykk for et dypt fenomen som gjør seg gjeldende både mennesker i mellom og mellom enkeltmennesket og omverdenen. Mot en slik bakgrunn blir utsagn som «Kunsten er selve livet!» ikke en svulstig floskel, slik Matte utvilsomt vil stemple den, men en normativ sannhet. Klisjeer og floskler blir klisjeer og floskler fordi hverdagsmennesket ikke har et språk hvor de kan uttrykke sine dypeste erfaringer. Derfor trenger vi kunsten og poesien. Dette er ikke romantisk tankegods som kun har gyldighet i en bestemt historisk epoke, men uttrykk for seriøs overveielse over hva mennesket er. En finner disse tankene i tradisjonen fra filosofen Platon og fremover. Den rådende anti-essensialistiske tenkningen er kun en liten åre i filosofihistorien, og et uttrykk for et positivistisk syn på mennesket og kulturen. La oss spare fremmedgjøringen til forskning, politikk, pedagogikk og butikk. Det er nok av den der. La oss la kunsten få lov til å forføre i billedkunsten, slik den får lov til å gjøre det i filmen, litteraturen og musikken. Deri ligger kunstens virkelige potensial.