For tida har jeg min daglige gange gjennom Vår Frelsers gravlund i Oslo, der vår nasjonale æreslund blant annet befinner seg. Heldigvis passerer jeg også det siste hvilestedet til mer alminnelige folk enn C. J. Hambro og Ivar Aasen. I dag har jeg gått forbi grava til min kones tante hele fire ganger. (Måtte til byen to ganger).På min vei blir jeg minnet om mye norsk historie. Henrik Wergeland ligger der. Det gjør også Alf Prøysen, enda han fortsatt lever frodig i hjertene til min generasjon. Han Martin (Tranmæl) har en diger stein det er umulig å overse der jeg går forbi, mens monumentet over kommunistene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av den tyske besettelsesmakta 10. september 1941, er lagt ved noe som for meg er en sidevei. Jeg passerer derimot Sigurd Hoel. En gammel synder i sommersol. På denne tida av året rimer det godt nok. Og det er når jeg kikker på hvilestedene til ham og særlig Prøysen, at jeg blir slått av hvor nøkterne norske gravminner er. Noen diktere har fått med seg en verselinje eller to. Men de fleste gravsteinene er nesten fri for andre inskripsjoner enn navn og tittel og knapt nok det. Man må nesten vite på forhånd hvem de varr. Hvem var nå egentlig denne Fr. Stang? Om jeg husker rett, står det ikke særlig annet på steinen, bortsett fra datoene for inn- og uttreden av livet. Noen vil si at det må være noe sosialdemokratisk og nøkternt ved denne skikken. I døden nytter det ikke særlig med prangende titler likevel.