Styringsrådet, som amerikanerne innsatte i Irak etter at Bagdad falt, har manglet legitimitet helt fra starten. I dag er to av rådets medlemmer henholdsvis president og statsminister. Ghazi Al Yawar er medlem av den arabiske Shamr-klanen. Den har både sjia- og sunni-medlemmer. Han kunne ha spilt en brobyggerrolle, men presidentskapet i det nye Irak er et symbolsk verv. Statsminister Iyad Allawi har hatt nære bånd både til amerikansk og britisk etterretningstjeneste. Mange mener at det var grunnen til at han fikk være med i styringsrådet. I alle fall sikret han flere medlemmer av det oppløste rådet ministerposter i overgangsregjeringen. De fleste arabere tror amerikanernes motvilje til Allawis kandidatur bare var et amerikansk forsøk på å vise at styringsrådet på selvstendig vis har valgt Iraks overgangsregjering. Uansett tror de færreste at han vil flekke tenner mot amerikanerne. Nylig uttalte han at Irak ikke vil kreve vetorett for USAs militære operasjoner i landet. Det øker verken tilliten til ham eller til hans regjering blant den menige mann på gaten. Overføringen av begrenset selvstyre til irakerne den 30. juni, henger sammen med det amerikanske presidentvalget i november. Det blir langt fra enkelt for Bush å overbevise sine velgere om kampen for menneskerettighetene og demokrati etter Abu Ghraib-skandalene. Han har allerede en rekordlav oppslutning på 46 prosent, og et gjenvalg av ham vil avhenge av hvordan sikkerhetssituasjonen i Irak utvikler seg i tiden som kommer. Av flere grunner ser den ikke ut til å bli noe særlig bedre:1. Medlemmer av Sikkerhetsrådet har hele tiden snakket om amerikanerne som «de allierte styrker», og «samarbeidspartnere». For de væpnede grupperingene er de «okkupasjonsstyrker». Deres eneste mål er å kaste dem ut av Irak. Derfor vil de militante aksjonene fortsette. Amerikanerne vil svare med nye militære operasjoner, uavhengig av hvem som formelt styrer Irak. Overgangsregjeringen vil av flere oppfattes som en «marionette-regjering», og rekrutteringen til anti-amerikanske militante grupperinger vil få ny næring. Voldsspiralen vil fortsette.2. Hittil har motstandskampen blant sjiamuslimene vært avgrenset til Moqtada al Sadrs Al Mahdi-milits. Sadr, som har inngått et midlertidig ekteskap med sunnimuslimene, har allerede erklært den nye regjeringen for illegitim. Hans besøk til sjiamuslimenes mest sentrale religiøse leder i Irak, ayatollah Ali al-Sistani, kan likevel være et tegn på at han ønsker seg inn i den sjiamuslimske familien igjen. Dersom Allawi-regjeringen og den regjeringen som eventuelt velges over nyttår viser seg å være amerikanernes tjenere, kan Sistani komme til å støtte Sadrs militante linje. Pentagons skrekkscenario kan bli et faktum.3. Med historisk lav sysselsetning, er Allawi-regjeringen underlagt et enormt press fra irakerne. Det er grenser for hvor mange nye arbeidsplasser han vil klare å skape. Allawi klarer neppe å skaffe alle som er blitt hjemløse tak over hodet, heller. Eventuelle forbedringer vil knapt merkes. Misnøyen og den økonomiske situasjonen vil vedvare. Hva det kan føre til? Jo, mer vold og større rekruttering til den væpnede motstandskampen i landet, med tilsvarende flere amerikanske aksjoner og en ytterligere manifestasjon av amerikanerne som en okkupasjonsmakt. En av mange sirkler er sluttet.4. Amerikanerne og det irakiske styringsrådet var raskt ute med å fordømme Bath-partiet og dets sympatisører, men det varte ikke lenge før de innså at de måtte gjeninnsette tidligere medlemmer, for å få ting til å fungere igjen. Hets-stemningen etter at Bagdad falt må få skylden for at mange i dag føler seg sveket når Bath-medlemmer får tilbake sine stillinger i det offentlige.