Hopper du over fjernsynsreklamen? Tar du opp på video og spoler over? Da er du gratispassasjer. For en reklamefinansiert kanal er det nemlig poengløst å finansiere filmene hvis folk ikke gidder å se på reklamen. Innenfor bransjen er det de som hevder at dette er tyveri. Ved ikke å se reklamen, bryter du den usynlige kontrakten mellom seerne og de kommersielle fjernsynsselskapene. Det er denne kontrakten som gjør at du får gratis tv mot å se på reklamen og bidra til økt salg av pizza, posesuppe og bleier. Dette leste jeg i Aftenposten for ikke så mange uker siden, mens kampen mot fagbevegelsens gratispassasjerer foregikk for fullt. Eksempelet er av de mer kuriøse, men belyser likevel et poeng. For det er mange typer gratispassasjerer, og mange som forsøker å komme uvesenet til livs på sine respektive felter. Hvordan reagerer man når en deltaker i et gruppearbeid lar andre trekke det tyngste lasset, når noen sniker på trikken eller ikke stiller opp på dugnaden i borettslaget? Hva med dem som jukser på skatten eller mottar trygd og sosiale ytelser de ikke har krav på? Det er klart det er et problem. Men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi aldri er gratispassasjerer – enten vi nå hopper over tv-reklamen, skulker dugnaden eller lar være å stemme? For også demokratiet gir gratis fordeler til dem som ikke deltar. Sofavelgere i politikken og uorganiserte i arbeidslivet nyter godt av at andre bruker rettighetene på en mer aktiv måte. Vi er mange som i større eller mindre grad surfer på demokratiet og tar rettighetene for gitt uten å bidra aktivt til å opprettholde dem. Hvor mange deltar for eksempel aktivt i partienes nominasjonsprosesser? Den lave valgdeltakelsen ved helgens EU-valg er et tankevekkende apropos. Den sier noe om EU-motstanden, men også om det langvarige prosjektet det er å skape legitimitet for demokratiske institusjoner. Det er her jeg synes eksempelet med fjernsynsreklamen kan være nyttig. For det kan være mange grunner til ikke å delta, for eksempel at man ikke aksepterer den usynlige kontrakten, eller at man ikke har forstått poenget ved den. Det er dette som er tv-annonsørenes problem – og kanskje også demokratiets. Og det er problemer som neppe løses gjennom tvangstiltak. Husk at valgdeltakelsen var nærmere 100 prosent i mange av de nye EU-landene den gangen de ennå tilhørte østblokken. Ingen vil vel for alvor hevde at de av den grunn var mer demokratiske.