For noen år siden kom jeg over en liten forening ved navn Norges Fredslag. NFL viste seg å være landets eldste fredsorganisasjon, dannet i 1885 på Venstres årsmøte. Foreningen hadde rundt 150 medlemmer med en urovekkende høy gjennomsnittsalder. Da jeg ble spurt om å overta som redaktør for foreningens medlemsblad Fredsviljen, så var mitt valg et være eller ikke være for den ærverdige foreningen. Alternativet var at foreningen ville gå i graven med sine medlemmer. Mitt lille prosjekt ble derfor å utvikle Norges Fredslag til en organisasjon med nåtidig relevans. Ved årsmøtet i NFL i 2002, i daværende leder Eva Nordlands stue, lot jeg meg velge til redaktør og styremedlem i NFL.Jeg var nå blitt en del av den såkalte fredsbevegelsen. Ved de pensjonistdominerte styremøtene vokste en erkjennelse i meg. Jeg så for meg et fornyet fredslag, hvordan foreningen kunne føre an i krigsmotstanden og utviklingen av en fredskultur i landet, og realisere fredspotensialet som ligger i avslutningen av den kalde krigen. Da måtte flere unge og fremadstormende folk som meg selv rekrutteres inn, og jeg begynte å spre budskapet. Med en viss suksess vil jeg si, når en ung konservativ jurist oppriktig erklærte: – Jeg melder meg ut av Unge Høyre og inn i Norges Fredslag.