Regjeringen slår på stortromma for å markere 100-årsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige. Samtidig ringer den til gravferd over suvereniteten som den gangen ble vunnet. Ved folkeavstemningen den 15. august 1905 ville jeg sikkert ha stemt som flertallet gjorde – uten å delta i jubelbruset neste år av den grunn. Når vi skal ta stilling til den europeiske unionen, kommer jeg sikkert til å stemme «nei» ? uten å være motstander av enhver union. La meg begrunne disse standpunktene. Personalunionen med Sverige var en løs konstruksjon, som tillot Norge å ha sine egne institusjoner. Etter hvert kom kongen i veien for den demokratiseringen som startet rundt 1870. Som historikeren Halvdan Koht skrev, var den såkalte forfatningsstriden et resultat av den politiske mobiliseringen av bondebefolkningen. Første akt endte med riksrettsdommen i 1884. Andre akt startet på 1890-tallet. Da kom de politiske utspillene, som førte til unionsbruddet, fra agrarnasjonalister innenfor målrørsla og den frilynte ungdomsrørsla. For dem var Kongens personlige vetorett en siste rest etter det gamle eneveldet. Da Kongen sa «nei» til et eget norsk konsulatvesen, feide Stortinget gjennom 7. junivedtaket, hele unionen bort. I 1911 endret Stortinget Grunnlovens § 31, slik at medlemmer av statsrådet som ikke hadde reservert seg etter § 30, satt med et uavkortet ansvar for de beslutningene som ble gjort i statsråd. Siden den gang har monarkiet knapt vært noe mer enn en frynsete vimpel.