Et omvendt Robin Hood-system kom på plass under skuespillerpresidentens regjeringstid. Det er få som spiller tårer over Reagan i dag.

«Om de døde skal bare tales godt», heter det. Men på min lokale cafe i Berkeley er det få tårer over den avdøde president Ronald Reagan. Hvis han ikke havner i helvete, mener folk, så kommer hans pine i skjærsilden til å bli svært langvarig. Reagans politiske karriere begynte i 1966 med å blinke ut UC Berkeleys studenter, professorer og fredsaktivister som folkefiender. På dette tidspunktet var motstanderne av Vietnam-krigen en liten minoritet. Reagan skjønte dette og gikk til valg som guvernør i California på to saker: «Få velferdsbomsen tilbake i arbeid og rydd opp ved Berkeley». Oppskriften for det siste var enkel «Spark dem ut av Californias utdannelsessystem». Slik ble han Californias guvernør. Det dårlige forholdet fortsatte. Gjennom en kampanje der han spilte på lag med FBIs J. Edgar Hoover, ble Berkeleys berømte rektor, Clark Kerr, avsatt fordi han nektet å la seg presse til å «ta et oppgjør med kommunistiske frontorganisasjoner». Dette bidro til å konsolidere samholdet ved universitetet mot USAs angrepskrig mot Vietnam. Dermed toppet konflikten med Reagan seg. 15. mai 1969 satte guvernøren inn 2200 soldater fra Nasjonalgarden, støttet av kamphelikoptre, mot campus. En person ble drept, det er nå vedtatt å gjøre bygningen der han befant seg, om til et minnesmerke. 200 ble såret, 1000 arrestert. Reagan ble dermed ikonet for den ekstreme høyresida i USA. Resten er historie, som vi sier. Gjennom Reagans presidenttid forflyttet hele det amerikanske politiske spektrum seg til høyre, slik at det som på 1960-tallet var høyreekstremisme i dag er sentrum. Den sosiale kontrakten med arbeider- og middelklassen ble sagt opp. Arven fra New Deal og Great Society ble vraket. Det skjedde en dramatisk økonomisk omfordeling oppover – en gjennomregulert velferdsstat for de rike og et omvendt Robin Hood-system kom på plass. Ikke minst gjennom de utallige forsvarsprogrammene som tar over 50 prosent av skattene. Ny-liberal ideologi fungerer som et røykteppe som skjuler maktforholdene. Fra 1983 har de korporasjonene som kontrollerer den altoverveiende delen av mediene, sunket fra 50 til fem. Likhetstegnet mellom samfunn og marked og individ og konsument, har kraftig svekket samfunnsmoralen og skapt et «cheating society». Sektorer innad i USA selv er presset ned i den 3. verden. For den raskt voksende urbane underklassen som ikke tar del i det økonomiske liv, betyr det en brutal kamp fra dag til dag for å overleve. To millioner, hovedsakelig fargede, befinner seg i fengsel. Fengselsindustrien er privatisert og størst i verden. «Han forsøkte hardt, men han manglet kapasitet til å tenke seg ut av de trange båsene hans tidligere forpliktelser og valg av rådgivere hadde plassert ham i», summerer Berkeley-professor Brad DeLong Reagans karriere. Det må til Reagans forsvar sies at ingenting som har kommet ut om hans administrasjon tyder på at han hadde den fjerneste anelse om hva som foregikk. Reagan trodde antagelig at Voodoo-økonomien som rådgiverne hans presenterte, ville hjelpe folk flest. Dette skiller ham fra dagens ny-konservative ledere som opererer mer kynisk etter parolen «Kutt skattene, ta pengene og løp!» Reagan forsvarte en rekke kvasi-libertaristiske oppfatninger om «big government». Bush er farligere og bygger ut de undertrykkende delene av statsapparatet til hittil usette dimensjoner.