Den ex-israelske forfatteren Gilad Atzmon har skrevet en roman som foregår i 2052, og der fantasifiguren professor Wünker opptrer. I forordet til romanen heter det bl.a. følgende: «Kva er det med jødar som lammar hjernen deira og gjer dei til evneveike når dei samlar seg på ein stad? Professor Gunther Wünker, som vi her presenterer dei etterlatte papira til, uttrykte seg mange stader om dette temaet. På ulike seminar brukte han å seie, ironisk, at i jødar er det noko som minner om kunstgjødsel. Kunstgjødsel fremjar vekst om han blir spreidd over eit stort jorde. Men om du kastar alt på ein liten jordflekk, verkar det som ei døydeleg gift. Gjennom denne analogien hinta professor Wünker til det livsfremjande elementet ved jødar spreidde i diasporaen, og det livstrugande elementet når dei vart samla på ein stad.
Kvinnelig oppmerksomhet. Vinter
Mens det livnar i lundar har kjønnsstriden blomstret opp i Klassekampens spalter. Noen unge menn mener at kvinnefrigjøringen har gått for langt, at damene besitter all makt i dagens Norge. Dem om det. Imidlertid er det kommet meg for øre at bakgrunnen for det karslige utkjøret er at ynglingene føler seg avvist, at de mislykkes i å tiltrekke seg det motsatte kjønns oppmerksomhet. Det er til de gutta fritidspsykologen tilbyr kurset sitt i to deler. Kurset baserer seg på virkelige hendelser fra sånn omtrentlig kvinneåret 1975. Følger dere veiledningen, unge medbrødre, forsikrer jeg dere feminine falkeblikk. En vinternatt av det gammeldags kjølige slaget fikk jeg overnatte hos min livslange venn vi kan kalle Karl. Med sine to meter, fortauslange frakker, samt et stort antall dobbelt så lange selvstrikkede kunstnerskjerf, hadde han en fremtoning som gjorde inntrykk. Mørket avtok ikke, men natten ble til morgen og dermed løpeseddelsutdelingstid. Gradestokken viste litt under minus tyve og minnet meg på at jeg ikke hadde skjerf. Et bekreftelsens grynt fra Karl og jeg grep inn i skapet hans og iførte meg plagget på unge kunstneriske menns vis; en halvdel foran og en bak på ryggen. Den mer enn stappfulle trikken ned til sentrum bar alle tidens kjennetegn. Folk glodde hatsk og fiendtlig forbi hverandre, ingen ytret en stavelse og kroppskontakten mer merkbar enn i den daværende engelske fjerdedivisjon. Stansene var hyppige og skranglingen uendelig hjemmekjær. Så skjedde noe historisk. Et slags liv bredte seg i de stivnede trynene rundt meg. Medpassasjerne vekslet blikk med en forræderisk munterhet som var i strid med alt Oslo står for. Dessuten skulle det minimale mengder forfølgelsesvanvidd til for å innse at det var meg lystigheten gjaldt. Under den lovpålagte tolvminutters stansen utenfor Schous bryggerier brast det for de to helt unge kvinnene i min umiddelbare nærhet. De knakk sammen og dermed brøt lydhelvetet løs. Særlig huskes en høy mann med det mest oppsiktsvekkende hestetrynet du kan tenke deg. Han hadde åpenbart ikke åpnet sin egen latterdør siden OL' 52. Nå gjorde han det til gangs. Kneggende vrinsk, vrinskende knegg – ord virker utilstrekkelige.