«Vi har, Einar, hat det så morsomt sammen, kampert i bevegelsen og så alle de gilde turene. Det vilde ha vært stuslig og øde her uten dig, Einar. En bedre og klokere kamerat kan ingen få. Det var også et rart brev jeg fik fra dig julaften. Det var vondt å holde øinene tørre. Ikke på grund av bedrøvelse. Men den egne stemming man kom i: denne følelsen av samhørighet, takknemlighet, sann livsglede. Ofte føler jeg mig beklemt over det pene som sies, det er som en byrde man ikke er verdig til å bære. Men det du sier er saa anderledes. Du overvurderer mig, og gir mig så altfor stor anerkjendelse. Men det er allikevel så helt anderledes med det du siger. Man blir saa varm og glad. Det er liksom utgangspunket er så andet for dig. Ikke bare det partimessige, men også det menneskelige, det kameratslige som får en så dyp understrekning. Det er jo menneskeheten vi må søke å frigjøre i vår bevegelse. Det er når alt kommer til alt det største med den.» (1)